– Ingen kommentar

Manglende tillit.

Den første er når jeg blir mistenksom til journalisten. Jeg tok imot en journalist fra, la oss kalle det en anonym kristen dagsavis, i Filadelfiakirken en søndag morgen. Hun sa hun ville lage en reportasje om hvordan det stod til i menigheten, så jeg viste henne fornøyd rundt i vårt da helt nye lokale. Hun fikk se mer enn 200 barn på søndagsskolen, en engasjert forsamling mennesker i alle aldre på gudstjeneste, og en kafé i 2. etasje.

Da sa journalisten: Jeg skulle gjerne snakket med noen eldre mennesker som er misfornøyd med endringer i musikkstilen? Litt uforstående introduserte jeg henne for noen eldre, men de var ikke misfornøyde. Så da lette hun videre til hun fant noen som kunne bekrefte at de av og til savnet noen sanger, og så skrev hun en stor sak om det.

Etterpå var jeg litt forvirret, før det gikk opp for meg: Hun kom jo med en sak som var ferdig skrevet. Hun visste hva hun ville finne. Og den som leter finner, det står det jo til og med i Bibelen. Neste gang den avisen ringte var det jo fristende å si: – Ingen kommentar.

Skvis.

Den andre typen sak jeg synes er vanskelig er når en annen kristen leder er i hardt vær. Da synes jeg at jeg kommer i en skvis mellom, på den ene siden; gode kollegaer jeg unner alt godt. Mens det på den andre siden kan være mennesker som frykter at sånne som meg, bare vil beskytte mine kollegaer, isteden for å virkelig lytte til deres historie eller kritikk. Da blir det fristende å si ingen kommentar da også.

Feighet.

Den siste typen er når jeg er feig. Som pastor i en stor kirke er det min oppgave å dele verdens beste budskap med mange mennesker som til og med ønsker å høre det. Min kone som jobber i sosialtjenesten i Oslo sier til meg at jeg må huske at jeg får mer positive tilbakemeldinger på en uke, enn hun får i løpet av en karriere. Og jeg mistenker at det kan gjøre meg litt feig. Når jeg er vant til å dele så mange gode nyheter, merker jeg at jeg rygger litt når en journalist ber meg heller dele dårlige.

For eksempel: Det er ganger jeg vet at svaret jeg avgir nå, vil gi ett av disse utfallene. Enten: Oppgitte blikk fra mennesker jeg kjenner som er på vei mot tro. De som kanskje fortsatt synes en del kristen kultur, meninger og mennesker er litt merkelige, men som definitivt er på vei. Nå vil mitt svar bare bekrefte deres fordommer om kristne som folk som ikke kan ta selvkritikk, eller som forsvarer det som åpenbart er kritikkverdig.

Eller jeg kan få: Rasende telefoner, mailer, facebookhilsener fra det jeg, i svake øyeblikk inni meg kaller kristne fariseere. Mennesker som tilsynelatende konstant leter etter feil, og som sagt, den som leter finner. Man er ikke tro nok mot Bibelen, eller mot tradisjonen, eller man er for moderne, åpen og vennlig.

Min erfaring tilsier forresten at det er denne andre gruppen som er hissigst og ligner minst på Jesus. Jeg skulle jo ønske jeg kunne si det var motsatt. Uansett, det er her jeg vil innrømme: Disse alternativene er begge så dårlige at det er mer fristende å si ingen kommentar.

Når alt dette er sagt: Jeg opplever de aller fleste journalister som dyktige og ærlige mennesker. Alle ledere, definitivt også kristne, trenger kritikk og utfordringer. Og enda viktigere enn det: Vi skal, som Bibelen sier, vandre i din sannhet (Sal 25,5).

Derfor prøver jeg å si så sjelden jeg kan: – Ingen kommentar.