«Etter en tid vil vi spørre oss selv: Hvorfor gjorde vi ikke dette før?»

Ordene tilhørte tidligere helseminister Dagfinn Høybråten. De ble skrevet i et leserinnlegg i Dagbladet i 2004, i forbindelse med at røykeloven nylig hadde trådt i kraft. Den gangen ble han møtt med en storm av kritikk. Han ble kalt en mørkemann, en moralist og en motstander av personlig frihet. Kritikerne mente loven var et absurd inngrep i folks privatliv som ville være umulig å håndheve.

Motstanden var så aggressiv at Høybråten i en periode måtte ha livvakter på grunn av konkrete drapstrusler. Han sto i en storm vi i dag knapt kan forestille oss, for en sak vi i dag tar som en selvfølge. I dag spør vi oss ikke lenger om røykeloven var for streng; vi spør oss hvorfor vi i det hele tatt tillot røyking inne på restauranter så lenge som vi gjorde.

Historien gjentar seg

Når regjeringen nå foreslår å heve aldersgrensen for sosiale medier fra 13 til 16 år, er det lett å trekke paralleller. Sammenligningen er ikke spesielt original – den er blant annet blitt trukket av Barne- og familieminister Lene Vågslid – men den minner oss om at store samfunnsendringer sjelden skjer helt knirkefritt.

Reaksjonene på forslaget har vært mange. Leder i Unge Venstre, Omar Svendsen-Yagci, uttalte i Dagsnytt 18 at det «føyer seg inn i en god Arbeiderparti-tradisjon med å innføre dusteforbud». Han kaller det et angrep på unges ytringsfrihet og viser til erfaringer fra Australia der mange barn har omgått et slikt forbud. Samtidig anklager FpU-leder Simen Velle regjeringen for å «frata foreldre retten til å bestemme over egne barn».

En frihet på avbetaling

I Tro & Medier mener vi disse argumentene bommer på sakens kjerne. For det første: Er det virkelig slik at barns ytringsfrihet er prisgitt de store, kommersielle teknologiselskapene fra Silicon Valley? Barn har rett til å ytre seg og motta informasjon, men denne retten er heldigvis ikke avhengig av algoritmer designet for avhengighet og profitt.

For det andre fremstår kritikken om foreldreretten som noe absurd. Det er nemlig foreldrene selv som etterspør hjelp. Da forslaget om 16-årsgrense var ute på høring i fjor, kom det inn over 8 000 innspill  – mange fra foreldre som bønnfalt politikerne om å ta grep. De opplever ikke at staten «stjeler» deres rett til å oppdra egne barn; de opplever at samfunnet endelig tilbyr den ryggstøtten de trenger i en umulig kamp mot globale tek-giganter. Som økonomikommentator Cecilie Langum Becker så fint påpekte i NRK, vil det i praksis bli langt enklere for foreldre å sette grenser hjemme dersom de har den nye loven i ryggen.

Signaleffekt og reelle utfordringer

Svendsen-Yagci har rett i at et forbud kan være vanskelig å håndheve i praksis. Men det var røykeloven også. Selv om en lov ikke alltid kan håndheves perfekt – for eksempel har flere ungdommer i Australia tatt i bruk såkalte “alternative sosiale medier” etter at de innførte 16 års aldersgrense – mener vi at den sender et nødvendig og tydelig signal om hva vi som samfunn anser som trygt for barna våre. Når Medietilsynet støtter forslaget som et risikoreduserende tiltak, bør det være et klart tegn på at dette er en nødvendig kursendring.

Samtidig skal vi ikke lukke øynene for de praktiske utfordringene. Datatilsynet har med rette påpekt det problematiske ved å overlate selve alderskontrollen til de kommersielle teknologigigantene – aktører med interesser som sjelden samsvarer med barnas beste. Dette er tekniske og personvernmessige nøtter som må løses med kløkt. Det betyr likevel ikke at forslaget er en dårlig idé; det betyr bare at gode, trygge løsninger må være på plass før loven trer i kraft.

Mot til å velge barna

Vi står midt i et uregulert eksperiment med barns mentale velvære og kognitive utvikling. Vi trenger politikere som tør å utvise det samme lederskapet som ble vist i 2004. Dagfinn Høybråten valgte å prioritere folkehelsen fremfor massiv kritikk og kravet om personlig frihet. Vi trenger ledere som tør å stå i den samme stormen i dag, fordi de vet at en trygg barndom er viktigere enn popularitet her og nå.

Vi er overbevist om at vi om tjue år vil se tilbake på denne debatten og stille oss nøyaktig det samme spørsmålet som Høybråten forutså:

Hvorfor gjorde vi ikke dette før?