Det er få steder i mediene hvor tro kommer så tydelig til uttrykk som gjennom fotballen.

Når kontrollen glipper, er det naturlig å søke hjelp ovenfra. Jeg må innrømme at jeg har gjort det selv mange ganger. Som ihuga Liverpool-supporter bruker jeg mye tid på fotball, og akkurat denne sesongen har det ikke vært få ganger at jeg har kjent behovet for litt drahjelp. Da har jeg lukket øynene og sagt til Gud: ‘Vær så snill, snu denne kampen’ eller ‘Kom igjen, la Salah score på den straffen» – selv om jeg vet at det kan virke både banalt og kanskje litt upassende å rette blikket mot himmelen for at favorittlaget skal ha suksess på banen.

Og det er ikke bare når ting ikke går veien at jeg og andre fotballfans – for ikke å snakke om spillerne – lar troen komme til uttrykk under kampene. Når det scores mål, er det fast tradisjon for flere fotballspillere å feire ved å korse seg. Og det har hendt mer enn en gang eller to at jeg har tatt meg selv i å gjøre det samme.

Jeg synes det er fint å se at troen kommer så tydelig til uttrykk på en av verdens største arenaer: fotballen. Spillere som norske Nusa, Arsenal-profilene Madueke, Timber og Saka, Liverpool-spillerne Alisson og Gakpo, Lacroix i Crystal Palace, og Doku og Guehi i Manchester City, er blant mange som uttrykker troen sin både ved å takke Gud etter kampene og ved jevnlig å dele bibelvers i feeden sin. Denne åpenheten engasjerer mange, noe vi også ser gjennom kontoer som «Ballers of God», som har over 738 000 følgere og deler historier om fotballspillere som er åpne om troen sin.

Etter å ha vært med på å vinne Champions League-finalen var også PSG-spilleren Desire Doue tydelig på hva troen betyr for ham. Da han ble intervjuet etter kampen, sa han: «Jeg vil takke min Herre og Frelser Jesus Kristus, fordi dette var det jeg ba om.»

Les også: Mens Gakpo skårer, gjør FA selvmål

At fotballspillere er så frimodige med troen sin på noen av verdens største arenaer, synes jeg er inspirerende. Slike trosforbilder gjør meg stolt og mer frimodig i egen tro.

Samtidig er det noe interessant med at troen ofte kommer tydeligst til uttrykk når mennesker står i desperate situasjoner, som under straffekonken på lørdag. Fans og spillere innser at utfallet ikke lenger ligger i deres hender. De trenger hjelp. De trenger noe større enn seg selv.

I Bibelen kan vi lese mange historier om mennesker som retter blikket mot himmelen i desperasjon. Jesus ba intenst i Getsemane hage før han skulle korsfestes. Flere av Davids salmer ble skrevet mens han var forfulgt av kong Saul eller opplevde andre kriser. Og Jona ropte på Gud fra dypet da han følte at alt håp var ute.

I forhold til disse situasjonene er fotball ganske trivielt. Likevel avslører straffekonken noe grunnleggende ved oss mennesker: Når kontrollen forsvinner, blir vi minnet om våre egne begrensninger.

For selv om det er lett å tenke at vi har kontroll, spesielt her hjemme i Norge, er nok det på mange måter en illusjon. Det er nemlig nok av ting vi ikke kan styre: sykdom og død, hvilken familie vi er født inn i, aldring, hvordan andre oppfatter oss, eller noe så trivielt som været.

​Vi har en tendens til å glemme Gud i tryggheten, og derfor tror jeg vi trenger slike påminnelser. Vi trenger en realitycheck som minner oss på at ikke alt er under vår kontroll, og at den eneste veien videre er å rette blikket mot ham som har skapt oss.

Samtidig bør vi ikke bare søke Gud når vi føler at livet glipper ut av hendene våre. Jesus selv trakk seg ofte tilbake for å be, også når han ikke sto midt i en krise. Daniel hadde også for vane å be til Gud flere ganger om dagen. Gud ønsker å være en del av hele livet vårt, ikke bare de stundene hvor vi trenger hjelp.

For Gud er ikke bare en nødløsning vi vender oss til når livet går imot oss. Han er den samme i seier og nederlag, i glede og sorg. Og uavhengig av situasjonen du står i gjelder fortsatt Jesu løfte:

«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteus 28,20).