Debatten mellom Einar Øgrey Brandsdal og Fædrelandsvennens debattredaktør Vidar Udjus er interessant langt utover ett enkelt leserinnlegg.

I Fædrelandsvennen i Kristiansand har det de siste ukene pågått en interessant debatt. 

Einar Øgrey Brandsdal skrev et leserinnlegg om hvordan det hadde berørt ham at Justin Bieber gjentatte ganger sang “Hallelujah” under avslutningsseremonien i fotball-VM. Han delte også hva den kristne troen betyr i hans eget liv. 

Da innlegget kom på trykk, var flere av de personlige trosreferansene redigert bort. Debattredaktør Vidar Udjus svarte at avisen ikke ønsker forkynnelse i debattspaltene.  

Jeg opplever at begge sider har gode poeng. 

Jeg mener debattredaktøren har rett og plikt til å gjøre slike vurderinger. En avis er ikke en oppslagstavle der alt skal publiseres uredigert. En redaktør må kunne forkorte, redigere og vurdere hva som passer formatet. Dersom et leserinnlegg utvikler seg til reklame for et produkt eller en butikk, en lovprisning av et politisk parti eller et personlig vitnesbyrd, er det naturlig at avisen spør om teksten fortsatt hører hjemme i debattspalten.  

Brandsdal spør om det bare er prester som får lov til å skrive om Gud i Fædrelandsvennen og viser til den daglige andaktsspalten. Jeg er selv en av dem som er invitert til å skrive andakter hver sjette uke i avisen og er takknemlig for tilliten. Forskjellen ligger ikke i hvem som skriver, men i hvilken spalte leseren har åpnet. Leser du en andakt, vet du hva du får. Leser du et debattinnlegg, forventer du argumenter og resonnementer. 

Samtidig har pressen et særlig ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, slik Vær Varsom-plakatens punkt 1.2 understreker. Debattspaltene skal være et sted der mennesker med ulike overbevisninger kan bryne synspunktene sine mot hverandre.  

Men Brandsdal reiser et viktig spørsmål når han undrer seg over om kristne formuleringer lettere blir oppfattet som forkynnelse enn andre livssynsytringer. Jeg tror det er et spørsmål som fortjener en større samtale. Og det får meg til å spørre: Finnes det egentlig nøytrale leserinnlegg? 

Det fascinerer meg hvordan vi ofte er flinke til å gjenkjenne påvirkning når den kommer fra religiøse livssyn, men langt dårligere til å se den når den kommer fra et ikke-religiøst. 

For en tid siden kom datteren min hjem fra skolen og fortalte at en lærer hadde sagt at kristen tro ikke kunne være sann. Det er ikke tillatt med kristen forkynnelse i skolen. Men den uttalelsen var heller ikke nøytral. Den ville naturlig nok påvirke elevenes egne valg av livssyn.  

En mor fortalte meg en gang at hun ikke ønsket å ta med barna til kirken før de kunne velge selv, fordi hun ikke ønsket å påvirke dem. Men også det er vel påvirkning? Å la være å introdusere barn for kristen tro er ikke fravær av livssyn, men et uttrykk for et annet livssyn. 

Ingen av oss skriver eller snakker fra et utsiktspunkt uten verdier. Vi tolker virkeligheten gjennom en forståelse av hva som er sant, godt og riktig. Vi påvirker hele tiden – gjennom det vi sier, det vi lar være å si, og det vi presenterer som selvfølgelig. 

Derfor tror jeg vi må være varsomme med å bruke ordet «forkynnelse» om religiøse ytringer, samtidig som sekulære overbevisninger presenteres som om de bare beskriver virkeligheten. 

Et demokrati fungerer dårlig dersom sekulære overbevisninger oppfattes som saklige, mens religiøse overbevisninger stemples som forkynnelse. 

Jeg tror vi alle har godt av å legge bort forestillingen om det nøytrale. Ikke fordi alle meninger er like gode, men fordi alle mennesker møter offentligheten med et livssyn. Den kristne gjør det. Den sekulære humanisten gjør det. Journalisten gjør det. Læreren gjør det. Og undertegnede gjør det nå.   

Kanskje blir den offentlige samtalen både friere og mer ærlig den dagen vi slutter å spørre om vi påvirker – og heller begynner å spørre hvordan vi påvirker.