I programmet Lindmo på NRK 24.september oppstod det en kort, artig og tankevekkende samtale mellom komiker Einar Tørnquist og programleder Anne Lindmo: 

– Det er så mye man kan tro på der ute nå, at man ikke finner én felles sannhet, sa Tørnquist.  
– Men det er jo litt nydelig når folk sier: ‘Ja, men det er min sannhet’, responderte Lindmo, noe som gjorde at Tørnquist utbrøt:  
– Nei, det er ikke nydelig. Det er å forvrenge språket. Det du sier, er at det er min lille ønskedrøm. Sannhet må du ikke blande inn i hva du sjøl har kokt sammen på kjøkkenet. For det er en sannhet der ute. Den kan du prøve å jakte på, eller dikte opp en kosevariant. Men det er ikke sannheten, det er bare en påstand. 

Har Einar Tørnquist rett? Ja og nei. 

Noen ganger er sannheten subjektiv. For eksempel vil jeg hevde at jeg har verdens beste kone og barn. Men da vil andre rekke opp hånden og protestere. Det er deres kone og barn som er de beste, vil de si. Kjærlighet kan ikke vitenskapelig destilleres ned til en objektiv, forskbar størrelse. Her er det en velsignelse at mitt blikk ser annerledes enn naboens gjør og at den sannheten er subjektiv. 

Men jeg er likevel redd vi har utvidet radiusen for den subjektive sannhet for mye. Ikke minst i møte med menneskers livssyn. En ateist, en buddhist og en kristen kan ikke stå side om side og hevde at hverandres sannheter er subjektive og like gyldige. Det er en logisk brist i en slik holdning. Jo, det kan finnes både sannhet og visdom i de aller fleste livssyn. Men når det kommer til den grunnleggende virkelighetsforståelsen, må vi si som Tørnquist: Det er en sannhet der ute. Den kan du prøve å jakte på, eller dikte opp en kosevariant. 

I spørsmål om verdens opprinnelse, Guds eksistens, hvor ondskapen kommer fra – og hva løsningen er i møte med den, kan ikke enhver finne «sin egen sannhet». Det finnes et svar på hvordan tid, sted og rom oppstod. Det finnes et svar på om Gud finnes eller ikke. Det finnes et svar på hvor ondskap kommer fra og hvordan vi kan frigjøres fra og overvinne den. Og slike sannheter er ikke subjektive. 

Noen vil kanskje nå protestere og fortelle lignelsen om elefanten og de blinde. I denne historien møter vi noen blinde menn som hver for seg skal beskrive en elefant de møter på. Beskrivelsen varierer veldig, avhengig av hvor de står og hvilken del av elefanten de kjenner på. Beskrivelsene er sanne, men begrensede. Slik er det med livssyn, vil noen hevde. De taler alle sant, men ser bare deler av sannheten. Man kan ikke hevde at man har den hele og fulle sannhet, er hovedbudskapet. Problemet er at budskapet i lignelsen i seg selv hevder å være sann. Fortelleren av lignelsen vil indirekte hevde at han eller hun ser hele elefanten, i motsetning til de ulike livssynene, som bare har et begrenset perspektiv. Hvorfor er det mer sant enn hva kristendommen, ateismen eller islam hevder som sannheter? 

Hva er da sant? «Det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på», skrev Johannes i innledningen til ett av sine brev. De første kristne var svært opptatt av faktiske hendelser, av Jesu historiske handlinger, hans død og oppstandelse. Den kristne troen er mer enn en livsfilosofi; den er en respons på konkrete hendelser på konkrete steder til konkrete tider i historien. Derfor er kristentroens naturlige relasjon til vitenskapen at man anerkjenner arbeidet med å finne sannheter i tilværelsen. For det finnes en sannhet der ute. Derfor lager vi miniserie med Thor Haavik der vi spør om Jesu oppstandelse er historisk troverdig. For det finnes en sannhet der ute. Derfor ønsker vi i Tro & Medier oss et livssynsåpent samfunn der man samtaler åpent om tro – religiøs og ikke-religiøs – utfordrer hverandres ståsted, deler vitnesbyrd om troens plass i livet og sammen forsøker å finne sannheten.  

For det finnes en sannhet der ute. Og jeg er overbevist om at sannheten setter mennesker fri. 

Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning.