Hvor langt ut skal man zoome?

I Vårt Land 9.april oppfordrer Erik Andreassen oss til å zoome ut i møte med teologiske spørsmål. Årsaken er at jeg har begrunnet min holdning til Vårt Lands TV-satsing med teologiske argumenter.   

Øvelsen med å zoome ut og zoome inn er spennende og nyttig. I kristent enhetsarbeid, som også Tro & Medier vil være en del av, må man manøvrere mellom det overordnede og detaljene, med «tålmodighetens og trøstens Gud» (Rom 15, 5) som veileder.  

Men den gir samtidig noen nye, store spørsmål.  

Når er detaljene viktige? Noen ganger kan tilsynelatende teologiske spissfindigheter utgjøre en vesensforskjell i kirkehistorien. Er Jesus født eller skapt? Den jevne kirkegjenger i dag ville trolig trukket på skuldrene av spørsmålet, men spørsmålet var sentralt i kampen mot arianismen og formet kristendommens videre historie. Her måtte man zoome inn for å beskytte den kristne troen. 

Hvor langt ut skal man zoome? Når jeg leser Andreassens innlegg, sitter jeg igjen med inntrykket av at teologiske spørsmål egentlig bare er mindre viktige elementer som bidrar til splittelse, mens det vi trenger å gjøre, er å zoome ut så langt at vi ikke ser disse uenighetene. Jeg klarer ikke helt å se at det er en god tanke. Jeg forstår ønsket om å si: «Kan vi ikke alle bare være venner?», men på veien er det en fare for at spørsmålet om hva som er sant og godt for mennesket, blir nedprioritert og skadelidende. 

Når er avstanden i troens innhold for stor? Dette er kanskje enhetsarbeidets vanskeligste spørsmål, og jeg tror en kopp kaffe etter koronatiden gir bedre rom for å jobbe med uenigheten mellom Andreassen og meg. Men mitt utgangspunkt er at vi trenger et rammeverk, utarbeidet av troende i fellesskap. Det er her Lausannebevegelsens dokumenter er et utgangspunkt i min forståelse og Tro & Mediers basis. Jeg ønsker ikke å påstå at disse gir svar på alle spørsmål og er hele løsningen på kristen enhet. Langt ifra. Økumenikken er mye mer komplisert enn det. Viktige tanker har blitt tenkt og uttrykt i de 1950 årene kirken har eksistert før Lausannebevegelsen – samt i nåværende kirker som ikke er en del av Lausannepakten eller Cape Town-erklæringen fra 2010. Men det er likevel et utgangspunkt for å peke på rammeverk for hva vi tror er sant og godt for mennesket. 

Jeg synes Efeserbrevets kapittel 4 er spennende i dette spørsmålet, og starten av kapittelet er vakkert. Der ber Paulus menigheten blant annet om: «Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen». Det håper jeg både jeg og Tro & Medier kan bidra til. Samtidig, like etter, advarer han mot å «la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep». I stedet vil han at «vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus». Så langt jeg kan forstå, kan ikke Paulus slå seg til ro med at vi bare zoomer langt nok ut til at man ikke ser uenigheten lenger. Den kristne tro handler også om lærespørsmål. Det er ikke tørr rettroenhet uten ydmykhet, men noe som skaper konturer og rammeverk der livet kan vokse.