AvJenny Ofrim Bruvik, fundraiser i Tro & Medier.
Denne uken er jeg hjemme. Eller … borte? På juleferie i byen jeg kommer fra.
De siste 11 årene har jeg bodd i Bergensområdet, og besøker bare Sandefjord noen få ganger i året. Det skjer sjelden, men er alltid veldig fint å komme tilbake og se familie og gamle kjente.
I går var jeg på konsert i min gamle menighet. Et sted jeg har brukt uendelig mange timer i ungdomstiden. En flergenerasjonsmenighet der jeg kjente mange – og mange kjente meg. Eller skal jeg si: kjenner meg?
For det var nettopp det jeg oppdaget, mens jeg gikk rundt i lokalet og klemte kjente og kjære før konserten begynte.
«Du kom deg trygt frem? Ja, vi følger jo med på Instagram!»
«Hvordan går det med oppussingen? Det ser jo helt fantastisk ut!»
eller
«Gratulerer med ny jobb!»
Det var både unge og voksne som, til tross for at det var lenge siden vi hadde sett hverandre, visste mye om livet mitt. Noen av dem har jeg hatt kontakt med – på Snapchat eller i kommentarfelt. Andre har bare fulgt stille med. Sett, lest, kanskje trykket liker.
Det er mye negativt å si om sosiale medier. Men i går fikk jeg erfare noe veldig positivt. Jeg kjente på tilhørighet. På at jeg har alle disse menneskene med meg i livet, selv om vi bor på hver vår side av landet. Det var som om det at de visste litt om hverdagen min, gjorde avstanden kortere.
Sosiale medier hjelper mennesker å holde kontakt med venner og familie som bor langt unna. De gjør det mulig å følge med i hverandres liv når avstandene blir store og de fysiske møtene færre. For mange er dette uvurderlig – ikke minst for eldre, som får et vindu inn i livene til barn, barnebarn, familie og venner de ellers sjelden ser.
Det erstatter ikke det å møtes ansikt til ansikt. Men i går kjente jeg tydelig på hvor verdifull den digitale kontakten kan være. For relasjonen i seg selv – og for øyeblikket vi faktisk møttes igjen. For da føltes ikke avstanden så stor. Det føltes bare … godt.
