Av Petter Due-Tønnessen , kommunikasjonsleder i Tro & Medier.Det er den tiden på året igjen. Dagene blir kortere, luften skarpere, og mørket legger seg tidlig.
Julen kommer med lys i gatene, duften av julebakst og «All I Want for Christmas» på repeat i kjøpesentrene over hele landet.
Men for meg handler førjulen ikke bare om lys og bakst. Det er også de rolige kveldene i sofaen med min kjære. Kanskje spør hun: «Hva skal vi se på TV?» Og jeg vet akkurat hva som setter tonen. Jeg griper fjernkontrollen og lander på Dagsnytt 18. Ja, du leste riktig. Der kan jeg nemlig følge den årlige debatten med Human-Etisk Forbund (HEF) om hvorvidt skolegudstjenester bør tillates eller ei. Ok, så er den siste setningen krydret med en solid dose ironi, men det er faktisk fascinerende at denne debatten har sneket seg inn som en slags fast juletradisjon her til lands.
Allerede før advent har den dukket opp i nyhetsbildet, blant annet i de kristne avisene Dagen og Vårt Land.
At HEF og debatten om skolegudstjenester ser ut til å ha klippekort i pressen hvert eneste år, får meg til å undre: Hvordan har de klart å sette en fast dagsorden i julen? Er det ikke egentlig vi kristne som burde gjort det? Vi sitter jo på det ultimate julebudskapet.
Kanskje svaret ligger i hvordan nyheter blir til. Da jeg studerte journalistikk, lærte vi om VISAK, en forkortelse for kriteriene redaksjoner bruker for å vurdere hva som utgjør en nyhetssak. Den står for: viktighet, identifikasjon, sensasjon, aktualitet og konflikt. Ser man på disse punktene, treffer HEF nærmest blink på alle.
Debatten er viktig ettersom den berører grunnleggende verdier, den er aktuell fordi den dukker opp hvert år når skolegudstjenestene faktisk gjennomføres, og mange identifiserer seg med temaet fordi de selv har gått på skole og opplevd skolegudstjeneste. Og konflikt? Der leveres det hvert eneste år, med to tydelig motstående parter.
Det eneste punktet som halter litt, er sensasjon. For det er vel omtrent ingen som lar seg overraske over at denne debatten trer frem i førjulstiden. I tillegg til disse punktene er også skolegudstjenestedebatten en gavepakke til redaksjonene, ettersom den er en ferdig servert, gjentakende sak som krever minimal research og sikrer solide lesertall.
Juleevangeliet, derimot, sliter på flere av disse VISAK-punktene.
For den som ikke tror på budskapet, virker en 2000 år gammel historie verken spesielt sensasjonelt, viktig eller særlig lett å identifisere seg med, selv om mange likevel gjenkjenner den fra julegudstjenester eller høytlesning ved middagsbordet.
Og konfliktnivået? Det er praktisk talt fraværende. For hvem setter seg til motmæle mot et budskap om fred og håp?
Når en sak verken overrasker, provoserer eller oppleves som relevant, havner den sjelden øverst i nyhetsbildet.
Men slik trenger det ikke være. Juleevangeliet burde være verdens mest eksplosive nyhetssak. Tenk etter: Gud ble menneske. Hvis dét er sant, snakker vi ikke om en liten notis på side 17, men om en sensasjon som overgår alt vi noen gang har kalt en nyhet.
Kanskje er ikke utfordringen selve budskapet, men måten vi presenterer det på. Jeg tror vi kristne har hørt juleevangeliet så mange ganger at vi nesten har glemt hvor stor nyhet det egentlig er. Men ser vi på VISAK-kriteriene, skjønner vi fort at dette budskapet rommer mer sprengkraft enn vi aner. Her ligger det nok dramatikk, identifikasjon og betydning til å fylle alle forsidene i hele landet – og vel så det.
Derfor burde vi heller ikke være redde for å forsøke å gi dette budskapet den plassen det fortjener i mediebildet.
Samtidig er det godt å vite at den sanne rikdom i julebudskapets ligger et helt annet sted enn i pressedekningen, nemlig i barnet som ble født i Betlehem for å bringe frelse til alle folkeslag. Og hvis ikke det er bedre nyheter enn alt Aftenposten og NRK kan servere oss i desember, ja, da vet jeg ikke hva som er det.
For innspill, spørsmål eller kommentarer,
send e-post til Petter Due-Tønnessen, petter@troogmedier.no
