Det var en gang en keiser som var så opptatt av klær at han brukte mer tid på garderoben enn på landet sitt. En dag kom to svindlere til byen og fortalte at de kunne sy de mest fantastiske klærne som fantes. Ikke bare var klærne vakre – de hadde også en spesiell egenskap: De var usynlige for mennesker som var dumme eller udugelige i jobben sin. 

Så begynte skuespillet. Hoffolkene gikk inn for å se stoffet. Ingen så noe som helst. Men ingen turte å si det høyt. For hva om de da avslørte seg selv som dumme? Keiseren selv så heller ingenting, men han lot som. Til slutt gikk han naken gjennom gatene mens folkemengden applauderte det usynlige antrekket. Helt til et barn sa det alle egentlig visste: «Men han har jo ikke klær på!» 

Eventyret om Keiserens nye klær har overlevd i snart 200 år fordi det handler om noe dypt menneskelig: Frykten for å stille spørsmål ved det «alle andre» ser ut til å tro på. Og kanskje er det nettopp derfor historien fortsatt treffer oss. 

Vi liker å tenke at vi lever i et samfunn preget av åpenhet, kritisk tenkning og fri meningsutveksling. Og på mange måter gjør vi jo det. Kritiske spørsmål er viktige og de ønskes velkommen. Det er spesielt avgjørende med kildekritikk og kritisk medieforståelse i en digital tid preget av feilinformasjon og desinformasjon. Vi må spørre: Hvem står bak? Hva er motivet? Finnes informasjonen i flere troverdige kilder? 

Men samtidig virker det av og til som om kritisk tenkning har noen unntak. At det finnes områder hvor spørsmål plutselig blir mistenkeliggjort. Temaer hvor man raskt kan bli stemplet dersom man ikke uttrykker seg helt riktig eller deler de riktige konklusjonene. 

I møte med religiøse sammenhenger reagerer vi ofte sterkt dersom mennesker ikke får stille spørsmål, dersom ledere ikke tåler innvendinger eller dersom tvil blir sett på som farlig. Da bruker vi gjerne ord som usunt, kontrollerende eller sektpreget. 

Men hva skjer når et samfunn utvikler mekanismer som gjør at folk ikke tør å si det de egentlig tenker? Når frykten for sosial fordømmelse blir sterkere enn ønsket om sannhetssøken? Når det viktigste ikke lenger er om noe er sant, men om det er trygt å si? Da bør varsellampene blinke litt. Et sunt samfunn må tåle spørsmål – også til det som oppfattes som politisk korrekt. 

Det sies at den vanligste formen for sensur er selvsensur. Vi forbinder det gjerne med regimer der mennesker ikke fritt kan uttrykke sine meninger. Men kanskje er spørsmålet også relevant i et åpent og demokratisk samfunn. Finnes det temaer hvor frykten for reaksjoner gjør at mennesker tier, toner ned eller lar være å stille spørsmål de egentlig bærer på? 

Når du leser dette, lurer du kanskje på hvilke saker jeg har i tankene. Det kunne vært interessant å høre hva du som leser tenker på. Bevisst nevner jeg ingen konkrete eksempler. Ikke fordi de ikke finnes, men fordi jeg ønsker å løfte blikket fra enkeltsakene og heller reflektere over selve samtalekulturen vår. Hvordan reagerer vi når noen stiller spørsmål ved det mange oppfatter som selvsagt? 

Både Sokrates og Jesus stilte mange spørsmål. Ikke først og fremst for å vinne debatter, men for å hjelpe mennesker til å tenke selv. På samme måte som en jordmor hjelper til med å forløse et barn, kan gode spørsmål hjelpe mennesker til selv å forløse innsikt og forståelse. 

Det er en vakker tanke. For sannhet trenger egentlig ikke frykte spørsmål. Det er løgnen som gjør det. 

Samfunnet trenger flere mennesker som tør å være som barnet i eventyret. Vi trenger modige mennesker som tør å spørre forsiktig: «Unnskyld, men er det noe vi ikke ser her?»  

Ikke for å rive ned samfunnet, men for å hjelpe oss å se klarere. 

 Etter at mediekommentaren var ferdigskrevet, oppdaget jeg at KrF-politiker Joel Ystebø nylig hadde brukt samme metafor om keiserens nye klær fra Stortingets talerstol. Jeg valgte likevel å publisere teksten slik den var – kanskje nettopp fordi det sier noe om at temaet oppleves aktuelt for flere enn meg.