Kom som du er – men ikke forbli der

Mange kristne sanger bærer ordene «kom som du er». Det er en vakker oppsummering av evangeliets invitasjon:

Du er velkommen til Gud akkurat slik du er. Ingen prestasjon, ingen fasade, ingen forkledning er nødvendig. Du er sett, ønsket og elsket.

Men evangeliet stopper ikke der. Det handler ikke bare om å bli møtt – det handler også om å bli forvandlet. Å bli født på ny. Å gå fra mørke til lys. Fra en identitet vi former selv, til en identitet vi får i Kristus.

«Kom som du er» har også blitt et slagord i Pride-bevegelsen. Det ble blant annet brukt i en reklamekampanje fra DNB. Men her skjer en avgjørende forskyvning:

Der evangeliet inviterer til et møte som forvandler, sier Pride: «Kom som du er – og bli der.»

Budskapet handler ikke om ny fødsel, men om å finne frihet i å forbli uforandret. Å definere seg selv ut fra egne følelser og opplevelser, og bygge identitet på det.

Her møtes to grunnfortellinger som peker i motsatt retning. Den ene tilbyr en fast identitet i Kristus – forankret i sannhet.

Den andre tilbyr en flytende identitet i selvet – forankret i opplevelse. Det handler ikke om små meningsforskjeller, men om to ulike syn på hva det vil si å være menneske. To ulike forståelser av frihet. To ulike veier å gå.

Pride-toget, som hvert år markerer bevegelsen gjennom feiring og symboler, har blitt et uttrykk for noe langt mer enn bare støtte til rettigheter. Det representerer en ideologisk retning – men en retning uten klart mål.

Det finnes ingen fast endestasjon, og det er heller ingen tydelig enighet om hvor dette skal føre. Nye flagg, nye uttrykk og stadig skiftende definisjoner føres til, men uten at det gir svar på hva som er sant, godt eller varig.

Mange av stoppene underveis handler mer om ideologisk eksperimentering enn om identitet som gir trygghet og fred.

Dette handler ikke om å være imot mennesker. Vi ser tårene, smerten og fortellingene som ligger bak mange av ropene.

Men vi spør: Hva er det Pride egentlig tilbyr? Hva er det som venter ved reisens slutt?

Når identitet løsriver seg fra kroppen, historien og biologien, blir vi stående alene – stadig tvunget til å bekrefte og bygge oss selv opp igjen. Det gir ikke frihet. Det gir utmattelse.

Når ideologien overtar virkeligheten, oppstår nye problemer. Barn i barnehager og skoler blir introdusert for et bredt spekter av kjønnsidentiteter, ofte presentert som fakta.

Dette skjer i beste mening, men legger et uforholdsmessig ansvar på små skuldre. Når barn får høre at de kanskje er født i feil kropp, tilbyr vi dem ikke trygghet – vi planter tvil. Vi gir dem ikke frihet – vi gir dem forvirring.

Et annet eksempel er surrogati. Vi får høre sterke historier om likekjønnede par som «bare vil ha sitt eget barn». Men biologiske grenser forsvinner ikke av gode intensjoner.

To menn kan ikke bli mor og far sammen. Det er ikke diskriminering å si det – det er virkelighet.

Å kjøpe en annens kropp, og å bruke et barns liv som middel for egen lykke, er ikke en menneskerett. Det er en løgn.

Og når staten vurderer å støtte denne løgnen – slik partier som Frp har foreslått – beveger vi oss inn i et etisk mørke. Å skille et barn fra sin mor ved fødselen er ikke kjærlighet. Det er et overgrep.

Vi ser også hvordan Pride ikke lenger bare er en bevegelse – men en test på lojalitet. Regnbueflagget har gått fra å være et symbol på inkludering til å bli et krav om tilslutning.

Mange institusjoner flagger ikke lenger av overbevisning, men av frykt for å la være. Når barn skal delta i regnbuefeiring uten å forstå hva det innebærer, er det ikke lenger frivillighet – det er føring.

Og når noen stiller spørsmål ved denne utviklingen, møtes de med skepsis og anklager. Er du imot kjærlighet? Imot mangfold? Imot frihet?

Men kanskje er det på tide å stille nye spørsmål: Er det virkelig frihet å fornekte kroppen? Er det kjærlighet å gjøre barn til rettigheter? Er det mangfold når bare én fortelling er tillatt?

Ideologier lover mye – men de bærer lite. De lover lykke, selvbestemmelse, grensefrihet. Men hva skjer når valgene ikke gir fred?

Når alt er mulig, men ingenting er sikkert? Når friheten blir så grenseløs at vi mister fotfestet? Da blir vi stående alene – og smerten forblir uadressert, bare omskrevet i nye slagord og merkelapper.

Vi trenger noe mer. Vi trenger sannhet. Vi trenger voksne som tør å si at kroppen betyr noe. At ikke alt kan velges. At grenser ikke alltid er farlige – noen ganger er de trygge, livgivende og gode. Vi trenger ikke flere ideologiske eksperimenter. Vi trenger noe som bærer. Noe som er sant, også når følelsene vakler.

Barn tåler sannhet. Mennesket tåler sannhet. Ikke som hard dogmatikk, men som trygg retning. Vi er ikke kalt til å konstruere vår egen identitet. Vi er kalt til å motta den.

Evangeliet tilbyr en bedre historie. En historie som ikke begynner med prestasjon, men med nåde. Som ikke ender i selvdefinert frihet, men i forvandlet liv. Som ikke fornekter virkeligheten, men gir den mening.

Det handler ikke om å vinne en debatt. Det handler om å vise vei til et liv som virkelig setter fri. For sannheten undertrykker ikke. Den setter fri.