Mye vakkert, godt og sant er blitt sagt og skrevet om vår avdøde konge. Om humoren og varmen. Om evnen til å samle et folk. Om en konge som sto sammen med folket både når vi feiret og når livet gjorde vondt. En konge som ga «Alt for Norge». 

Jeg vil nå trekke fram en annen side jeg har satt pris på ved Kong Harald, nemlig måten han formidlet tro på. I Slottsparken i 2016 tegnet han et bilde av et Norge med plass til forskjellighet: «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.» 

Samtidig var ikke Kong Harald redd for å fortelle hva troen betydde for ham selv. I nyttårstalen samme år sa han: «Min erfaring er at ved å stå trygg i bevisstheten om egen arv, kan man lettere møte andre med et åpent sinn.» Det er svært kloke ord.  

For hvordan skal vi egentlig leve sammen i et samfunn der vi tror så forskjellig? Ett svar kan være at vi toner ned forskjellene. At tro helst bør være en privatsak, og at vi lar være å snakke for høyt om det som betyr aller mest for oss. Da slipper vi kanskje å støte noen. 

Kong Harald viste en annen vei. For et livssynsåpent samfunn er ikke et samfunn der troen må gjemmes bort. Det er et samfunn der vi gir rom for hverandres tro og overbevisning – også når vi er dypt uenige. Troen skal ikke prakkes på andre. Men den trenger heller ikke legges lokk på. 

Det synes jeg er verdt å merke seg. Noen ganger kan vi bli så redde for å virke påtrengende at vi blir tause om det som betyr mest for oss. Andre ganger kan ønsket om å være tydelig gjøre at vi glemmer å lytte til dem som tror annerledes. Vi trenger begge deler. Trygghet i egen tro og åpenhet overfor andre. 

For Kong Harald var ikke den kristne troen bare en del av vår felles kulturarv. Han fortalte også om hva troen betydde for ham personlig. I den samme nyttårstalen i 2016 så han tilbake på signingen i Nidarosdomen 25 år tidligere: «Det å få Guds velsignelse over gjerningen vår – og å få knele ned der hvor både min far og farfar tidligere hadde mottatt den samme velsignelsen, opplevdes som en stor styrke.» 

Kong Harald klarte på en naturlig måte å snakke om sin egen kristne forankring, samtidig som han viste respekt for mennesker som trodde annerledes enn ham – eller ikke trodde i det hele tatt. Det gjør ham til et forbilde. 

Nå er Kong Haralds tjeneste avsluttet. Vår nye konge, Kong Haakon, skal bære ansvaret videre.  

Bibelen oppfordrer oss til å be «for konger og alle i ledende stillinger» (1 Tim 2,2). Det er en oppfordring det er særlig naturlig å ta på alvor akkurat nå. 

Vi kan takke Gud for Kong Harald og hans lange tjeneste for landet vårt. Vi kan be for kongefamilien i sorgen. Og vi kan be for Kong Haakon om visdom, mot og kraft i sin nye tjeneste. 

Det var sterkt å høre hvordan Kong Haakon avsluttet sin første tale til folket med en tydelig bønn og tillit til Gud: «Med Guds hjelp og folkets støtte ser jeg fram mot den store oppgaven som ligger foran meg. Jeg ber om at vi alle samles om det gamle ønsket: Må Gud bevare landet vårt!» 

Jeg slutter meg til Kongens bønn: Amen! 

Her ser vi noe av det samme som preget Kong Haralds måte å møte et mangfoldig Norge på: Stå trygt i det du tror på. Møt andre med et åpent sinn. Det er et godt råd for en konge. Og for oss andre.