Minions på kino – ville jeg tatt med 3.-klassingen min?

Av Trine Furu-Borgen, leder i Barn, Tro & Medier.

I sommer kom det en ny Minions-film – og nå har jeg vært på kino og sett den.

Ville jeg tatt med min egen 3.-klassing på kino for å se den?

Neh.

Filmen har fått 6-årsgrense, og på overflaten er dette en fargerik og humoristisk Minions-verden som særlig kan treffe barn mellom 6 og 12 år. Men innholdet gjør at jeg personlig ville valgt en annen film.

Mye moro, men et merkelig premiss

Historien starter med at Minions leter etter en stor sjef – en skurk de kan tjene. I letingen ender de opp i Hollywood, hvor de etter hvert får et ønske om å lage en monsterfilm.

Visuelt synes jeg Minions-konseptet treffer godt. Det er en leken, fargerik og litt absurd verden å bli med inn i, og det er absolutt humor her som kan treffe barn godt.

Men selve historien opplever jeg ikke som spesielt sterk og den oppleves til tider litt langsom og ikke alltid like fengende. 

At Minions mål er å finne den ondeste skurken de kan tjene, er kanskje ikke er det beste utgangspunktet. Det fører ganske raskt til en verden fylt med monstre, trollmenn, kaniner med hoggtenner og flammende øyne. Det er også en del vold underveis, blant annet slåsskamper og et tilfelle av halshugging. Samtidig blir mye av dette «ufarliggjort» gjennom Minions ellers uskyldige og humoristiske vesen.

En kamp mellom godt og ondt

På mange måter er filmen en kamp mellom godt og ondt, både på overflaten og i karakterene vi møter.

I jakten på en ond sjef ender Minions opp med å følge roboten Dort, som har planer om å overta verden. Det er i alle fall planen hans, helt til han møter kvinnen i sitt liv, og kjærligheten ser ut til å omvende ham. Når monstrene Minions har manet frem, som vi skal komme tilbake til, viser seg å faktisk kunne true hele verden, ender både Dort og Minions opp med å kjempe for å redde den.

Og det klarer de.

Trolldom og «seanser»

Så over til det mange har reagert på i filmen.

Det er særlig to scener hvor Minions maner frem monstre ved hjelp av trylleformler og tente lys. Den andre scenen opplevde jeg som mer omfattende enn den første. Her holder de også hverandre i hendene, og i et lite øyeblikk ser vi det som tilsynelatende skal være et illuminati-symbol dukke opp mellom dem.

Som kristne tror vi at den åndelige virkeligheten – både det gode og det onde – er reell. Derfor er det også forståelig at mange kristne foreldre reagerer på denne typen scener.

Likevel opplever jeg det i størst grad er hva vi gjør etter å ha sett filmen som avgjør hvordan dette lander..

Det viktigste er praten etterpå

I Barn tro & medier er vi opptatt av å utruste barn til å navigere i medielandskapet. Det gjelder også når de ser film. Derfor kan det være verdifullt å snakke sammen etterpå;

• Var det noe i filmen du syns var ubehagelig eller skummelt?
• Hva fremstilles som godt og ondt i filmen?
• Hva har det å si for oss hvem vi velger å følge?
• Er trolldom noe vi skal leke med?
• Tror du Jesus hadde likt denne filmen? Hvorfor – eller hvorfor ikke?

Gjennom slike samtaler hjelper vi som foreldre barna til selv å reflektere over innholdet de konsumerer. 

For det er jo nettopp det vi ønsker: At barna våre gradvis lærer å navigere i medielandskapet på en trygg og bevisst måte, men da trenger de trygge og tydelige foreldre som er med og viser vei.

Så – er det krise?

Nei. Jeg tenker ikke at det er krise om barna våre ser denne filmen.

Men ta praten i etterkant.

Ville jeg anbefalt å se den?

Neh. 

Totalt sett synes jeg det finnes mange andre filmer jeg heller ville brukt både penger og tid på å se.