Tenk om dørklokken ringte hvert tiende minutt for at naboene skulle få deg til å komme ut og prate. Vi ville kalt det plagsomt. Påtrengende. Og Ubehagelig. Likevel aksepterer vi at appene i lomma vår gjør det samme – hele dagen.

Nylig lærte jeg et nytt ord: «snikSoMefisering».

Jeg ble kjent med begrepet etter å ha lest den ferske rapporten «FANGET I FEEDEN» fra Medietilsynet. Den beskriver hvordan plattformer som egentlig ikke er sosiale medier – som Roblox, YouTube og ulike meldingstjenester – gradvis blir mer lik sosiale medier. Måten de gjør dette på, er å bruke de samme virkemidlene som sosiale medier for å holde oss lengst mulig på plattformen deres. For eksempel: design uten tydelige stoppunkter, personaliserte strømmer, varslinger og sosial interaksjon.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på min egen skjermbruk.

Blant annet har jeg lagt merke til hvordan hodet mitt fort blir tåkete og jobber tregere enn vanlig. Om det skyldes slike “snikSoMefiseringsmekanismer” alene, er vanskelig å si, men den konstante strømmen av korte, fengende klipp og algoritmer som alltid serverer noe nytt, gjør noe med hjernen.

En videosnutt til der favorittfotballspilleren dribler seg forbi et par forsvarsspillere.

En ny video der influenseren du følger tester et produkt.

Et gøyalt klipp fra MrBeast der han utfordrer noen til å overleve på en øde øy i 24 timer.

Et kort klipp fra favorittstreameren din.

Hjernen får aldri hvile. Aldri kjede seg. Aldri lande.

Fem minutter blir til ti. Ti blir til en halvtime. Plutselig har det gått to timer.

Jeg synes det er krevende å regulere min egen mediebruk. Og når det er krevende nok å regulere dette som voksen – selv når man vet hva det gjør med en – kan jeg bare tenke meg hvor vanskelig det må være for et barn.

Da dokumentaren Det Sosiale dilemmaet (2020) kom på Netflix, fikk mange av oss en ubehagelig oppvåkning. Den viste for alvor hvordan sosiale plattformer er bygget for å holde oss der lengst mulig – ofte uten at vi merker det selv.

Og nettopp her treffer rapporten «FANGET I FEEDEN» noe vesentlig.

En av styrkene ved rapporten er at den løfter blikket. Den ser forbi definisjonen av sosiale medier og retter søkelyset mot mekanismene bak. For som direktør Mari Velsand påpeker, holder det ikke å ta utgangspunkt i hva som tradisjonelt har vært regnet som sosiale medier dersom målet er å beskytte barn mot avhengighetsskapende design.

Samtidig er det gledelig at utviklingen går i riktig retning på ett område. Tall fra den samme rapporten til Medietilsynet viser en moderat nedgang i bruken av sosiale medier blant barn under 13 år. Blant ni- og tiåringer bruker nå 51 prosent sosiale medier, ned fra 57 prosent i 2024, mens for elleve- og tolvåringer har andelen gått ned fra 82 til 74 prosent.

Det er positivt. Det tyder på økt bevissthet og tydeligere grenser.

Kanskje slipper de unna noe av det direkte upassende innholdet på sosiale medier, som voldelige videoer, dødsulykker eller annet skremmende materiale som ikke reguleres godt nok av teknologigigantene.

Samtidig er mekanismene som gjør dem avhengige, fortsatt der.

Derfor må vi stille det ubehagelige spørsmålet: Hva om problemet ikke forsvinner, men i stedet bare flytter på seg?

Hva hjelper det om færre barn er på de tradisjonelle sosiale mediene, dersom de samme fangstmekanismene møter dem i spill, videoplattformer og andre digitale tjenester?

Da handler ikke utfordringen først og fremst om hvilke apper barna bruker, men om hvordan de digitale omgivelsene er skrudd sammen.

Hvis vi virkelig vil beskytte barn og unge, holder det kanskje ikke å regulere plattformer. Kanskje må vi begynne å regulere det som gjør dem avhengighetsskapende.

Med tanke på hvor lett jeg selv blir fanget av disse virkemidlene, kunne i hvert fall jeg trengt noen sånne reguleringer.