Av Kjetil Fyllingen.
For oss i Damaris Norge har filmfestivalen i Haugesund i flere år vært en viktig arena – både for inspirasjon, refleksjon, samtaler og nettverkbygging.
I podkasten vår, SnakkOmTro-podden, kan du høre opptak fra tidligere år, med samtaler om festivalen og refleksjoner om hvorfor den er viktig for oss. I år var jeg alene fra Damaris på filmfestivalen, og etter fire dager og 12 filmer sitter jeg igjen med mange inntrykk som må bearbeides.
Fremover kommer det artikler om noen av filmene, men her er noen umiddelbare tanker.
LIVET ER TØFT – IKKE GÅ ALENE
En rød tråd gjennom flere av filmene var dette Livet er tøft, og det treffer oss alle.
Vi kan bli utsatt for ytre hendelser som preger oss – alt fra krig, naturkatastrofer, overgrep, sykdom og død. Ting vi ikke er ansvarlige for selv, men som likevel rammer oss hardt. Familien vi blir født inn i, preger oss på godt og vondt. Andre ganger er det våre egne valg som får fatale følger.
Noen filmer etterlot meg som et spørsmålstegn, som for eksempel den svenske filmen Katteriket. (Hvis du ser den – og forstår den, så kontakt meg gjerne!). Men de fleste filmene på festivalen ga et mer eller mindre tydelig råd om hva som er klokt å gjøre når livet blir tøft.
KORT OPPSUMMERT:
Livet er krevende for de aller fleste, og vi må våge å snakke om det, be om hjelp og støtte hverandre.
Kanskje er det nettopp når livet treffer oss som en knyttneve i magen, at vi innser hva som egentlig betyr noe?
Vi skal alle på et eller annet tidspunkt møte utfordrende ting i livet. Spørsmålet er ikke om det skjer, men når det skjer – og hvordan vi kan møte det på best mulig måte.
Filmkunsten gir mange slags svar, både gode og dårlige, men som oftest ufullstendige.
HVOR ER DE STØRRE PERSPEKTIVENE?
Det var ikke mange av filmene i Haugesund som løftet spørsmålet opp på et høyere nivå og undersøkte om ulike livssyn kan gi supplerende svar. Det sier noe om hvilken plass religiøs tro har i vårt sekulære samfunn.
Jeg personlig er opptatt av hvor viktig det er å snakke sant om livet, våge å være sårbar, be om hjelp når det trengs og søke støtte fra familie og venner.
Men jeg er også overbevist om at jeg kan komme til min Far i himmelen med alt jeg strever med – og finne hvile, håp og trøst hos ham.
Derfor opplevde jeg begynnelsen på åpningsfilmen Blücher som veldig sterk. Blücher gir et sterkt bilde av de dramatiske valgene oberst Birger Kristian Eriksen måtte ta på Oscarsborg festning natt til 9. april 1940. Innledningsvis ble vi møtt med ordene fra salmen Vår Gud han er så fast en borg:
Vår Gud han er så fast en borg,
han er vårt skjold og verge.
Han frir oss ut av nød og sorg
og vet oss vel å berge.
Jeg husker ikke om vi fikk med oss siste delen av salmen i filmen, men den kan du få her:
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.
Hva om vi opplever at alt raser – og vi står igjen uten noen å be om hjelp fra, uten noen å snakke med, uten venner eller familie som kan trøste?
Finnes det da noe større, som vi kan søke tilflukt hos?
