Av Jarle Haugland
Det er lenge siden jeg har sett noe så rystende som «Norge bak fasaden – Dødsenglene» på TV2. Gjennom tre episoder leder programlederne Janne Amble og Kadafi Zaman oss inn i en morbid underverden, der mennesker tilbyr å drepe mennesker som selv ikke ønsker å leve.
Programserien har bidratt til at aktiv dødshjelp igjen debatteres. Men er «Dødsenglene» egentlig et vektig innlegg i en slik debatt?
Zaman er tydelig på hva intensjonen med programmet er: «Dette er et bidrag som viser den ekstreme konsekvensen av at aktiv dødshjelp er forbudt. Da får man et marked, et undergrunnsmiljø med mennesker som opererer i det skyggelandskapet», sier han til TV 2. Med andre ord virker serien å være et argument for å legalisere dødshjelp. Det kan være nyttig å ha det i bakhodet når man skal vurdere serien.
Det er ikke vanskelig å forstå smerten mange mennesker bærer på, fysisk og psykisk. Det finnes dessverre mange, vonde grunner til at mennesker ikke ønsker å leve lenger. Men mener TV 2 at veien å gå er å bekrefte deres ønske og ta livet av dem?
I serien møter vi en kvinne på 40 år som har hatt ME siden hun var 22 år. Helt siden hun fikk sykdommen, har hun hatt et ønske om å dø. ME kan være en brutal sykdom, jeg har også selv møtt den i nære relasjoner. Men tenker Zaman og Amble at ME, som er en sykdom flere mennesker også blir friske av, skal være god nok grunn til å få innvilget ønsket om å avslutte livet?
Vi møter også datter og barnebarn til en kvinne på 76 år som ble funnet død på et hotellrom i Strömstad. Saken ble behandlet som et selvmord, og mannen vi møter i «Dødsenglene» ble dømt for medvirkning til selvdrap. I serien hevder mannen at han har drept kvinnen fra Moss, en sak som politiet ikke er ferdig med å etterforske.
Kvinnen hadde hatt flere hjerneblødninger, og i et intervju med TV 2 forteller datteren om morens frykt for å bli gammel, og at «ingenting føltes mer skremmende enn tanken på å bli avhengig av hjelp for å klare seg». Det er hjerteskjærende å lese, ikke minst å vite at dette opplevdes så vanskelig at hun fant døden som en bedre utvei.
Datteren mener at dersom hun hadde fått bedre oppfølging av helsevesenet, ville hun sannsynligvis vært i live. Dermed bør serien være et innspill til aktiv livshjelp, ikke aktiv dødshjelp. For Amble og Zaman mener vel ikke at frykt for alderdommen skal være grunn nok til at mennesker lovlig kan få noen til å avslutte livet for seg?
TV 2-seriens premiss er at drapsmennene har fått et «marked» på grunn av Norges lovforbud. Men de nevnte personene ville etter all sannsynlighet fått avslag på en søknad om aktiv dødshjelp. Hvorfor mener TV 2 at disse ville slått seg til ro med det og ikke søkt til undergrunnsmiljø for å få hjelp? Eller tar serien til orde for at disse burde fått hjelp av det offentlige til å dø?
Vi må kunne ta debatten om aktiv dødshjelp. Vi må snakke om hva som er en verdig død og hva som er en verdig siste fase av livet. «Norge bak fasaden – Dødsenglene» er viktig journalistikk for å belyse den morbide underverdenen som finnes. Men i møte med spørsmål om aktiv dødshjelp, blir dessverre serien mer preget av sensasjonell historiefortelling enn å være et relevant innlegg i denne samtalen.
