Av Petter Due-TønnessenFor noen år siden hadde jeg mange fordommer mot reality-TV.
Det var rundt 2016, og Paradise Hotel var på høyden. Jeg husker tankene: «Det er jo bare konflikt og drama», «Deltakerne er bare ute etter oppmerksomhet», «Hvordan kan noen være så dumme?» «Dette føles helt meningsløst». Og jeg kunne fortsatt.
Ni år senere er jeg blitt en ivrig realityfan.
Og selv om det fortsatt ikke er Paradise Hotel jeg setter på etter en lang arbeidsdag – det blir litt for ekstremt for meg – koser jeg meg med programmer som Farmen, Sommerhytta, 71 grader nord, Norges tøffeste og Spillet.
Det er noe fascinerende med å være flua på veggen i et univers fylt av konkurranser, intriger og dramatikk.
Og det beste? Å sitte som sofaekspert og kommentere: «Hvorfor gjør han det?», «Sånn ville ikke jeg gjort», «De må jo snakke sammen!» Du skjønner greia.
Men selv om det er lett å avfeie det som uskyldig moro, tror jeg disse små kommentarene – når jeg tenker at jeg vet bedre, hever meg litt over deltakerne, heier på favorittene, ler når noen dummer seg ut, og buer på dem jeg ikke liker – faktisk gjør noe med meg.
Jeg vet ikke om filosofen og kritikeren Mark Fisher faktisk sa dette, men et sitat som tilskrives ham, fanger noe viktig (oversatt fra engelsk):
«Mye av reality-TV har vært som Adornos og Baudrillards verste mareritt gjort til virkelighet – en forførende tiltrekning som gjør oss til sladrehanker i den globale landsbyen.»
Jeg synes det er treffende.
Når jeg sitter i sofaen og ukritisk tenker mitt – eller kanskje kommenterer høyt: «Han der liker jeg ikke», «Hun er så sleip» – skjer det noe med meg.
Jeg har ofte humret av historiene om nysgjerrige “sladrekjerringer” som ønsker å vite alt om alle. Men når jeg ser på reality-TV, innser jeg at jeg selv blir en av dem – en slags “sladrekjerring” som underholdes av all informasjonen jeg får servert gjennom TV-skjermen.
Jeg sier til meg selv at det ikke preger meg – men innerst inne vet jeg at det gjør det.
Så er det mulig å se reality-TV uten å bli en nysgjerrigper som dømmer folk man ikke kjenner?
Jeg tror nøkkelen ligger i å ta et skritt tilbake og bli mer bevisst på hvordan og hvorfor jeg ser på TV – og kanskje la Gud få (fjern)kontrollen en gang i blant?
Dette kan gjøres på ulike måter.
Det kan handle om å ha en bevisst holdning til innholdet, så jeg ikke bare blir en ukritisk seer. John Stott kalte det å «dobbellytte» – altså å både høre hva som blir sagt på skjermen, og samtidig vurdere det opp mot Guds ord, Bibelen.
Det kan også bety å spørre Gud: «Bør jeg se dette, eller skal jeg bytte kanal?» Eller: «Hvordan kan jeg møte menneskene på skjermen med ditt blikk, Gud, og ikke mitt eget?»
Jeg kan be Ham om hjelp til å si hva jeg bør ta avstand fra, og hva jeg kan anerkjenne. For det finnes mye godt i disse programmene – samhold, mestring, kreative løsninger og gøyale konkurranser.
Og det kan også bety å minne meg selv på at jeg ikke vil la meg bli fanget i den samme sladderen og fordømmelsen som jeg så lett dømmer andre for.
For da kan jeg fort ende opp med å bli det jeg frykter aller mest: “sladrekjerringa” som er i overkant engasjert i andres privatliv – og det hadde jo vært ganske ironisk!
