Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
På NRK.no denne uken kan vi lese om en ny trend, fargebøker for voksne. Gyldendal-redaktør Ingrid Ryvarden mener bøkene representerer et opprør mot det digitale samfunnet som omgir oss.
– Det blir ikke mer analogt enn dette. Det er en hobby som ikke lar seg utføre på skjerm, du må rett og slett sette deg ned med papir og fargeblyanter, sier hun til NRK.
Umiddelbart får jeg lyst på en slik fargebok. Er det et symptom på noe?
«Krigen står om leserne og seerne, og deres tid og oppmerksomhet», uttalte en journalist på et foredrag jeg nylig var på. Jeg hadde ikke tenkt det så bokstavelig, men jeg tror han har rett – der er kamp om vår oppmerksomhet.
Den digitale verden vi lever i flommer over av informasjon og gode og mindre gode tilbud om ulike adspredelser. Når inntrykkene blir for mange, står vi i fare for å bli likegyldige. «Når alt er like gyldig, blir vi likegyldige, det fører til tomhet», sa min foreleser på ex phil for noen og 20 år siden. Likegyldig = tomt. Det er viktig at noe har verdi for oss. Men kommer vi noen gang så langt som til å stille spørsmålet: Hva er viktig for meg? Enda mindre, å tenke så lenge sammenhengende at vi kommer frem til et svar? Å være dyktig til «multitasking» er en hedersbetegnelse, og å være pålogget er for mange en nødvendighet. Men kan det være vi taper noe på veien? Vi ser mer på skjermen enn inn i øynene til dem vi er sammen med. Tall fra SSB viser at vi er mindre sammen som hovedaktivitet, men at vi har mer sosialt fellesskap som «biaktivitet».
Dette går utover evnen vår til å bygge relasjoner. For når vi oppdaterer Facebook-statusen midt i en samtale, går vi glipp av det vi kunne sett i den andres blikk. Tankene er stadig oftere et annet sted enn vi selv; i formuleringen av neste tweet, nysgjerrigheten på hvem som har kommentert bildet som ble lagt ut – eller de ferskeste nyhetene. De gjør oss kanskje mer oppdatert, men ikke nødvendigvis klokere.
Vi ser, men ser ikke; hører, men hører ikke. For tankene er i den digitale verden. Er vi egentlig tilstede i vårt eget liv? Livet er ikke stillstand, vi får det ikke i reprise. Vi har bare denne ene muligheten.
Den største taperen i kampen om vår oppmerksomhet, er som oftest stillheten. Og uten den mister vi evnen til de lange tankene, den stille lyttingen, den dypere undringen og forståelsen av hvem vi er – og hvorfor vi er til.
Vi er skapt til relasjoner, til å bruke våre to øyne og ører, for å lytte, se, skape fellesskap og arenaer for omsorg og kjærlighet. Sosiale medier kan bidra med mye godt, men digitale relasjoner kan ikke gi oss dette.
Vi er skapt til relasjon med vår Skaper. Men han blander seg ikke inn i hylekoret som roper om vår oppmerksomhet. Han venter til vi er stille, for å hviske helhet, tilgivelse, kraft og gjenopprettelse inn i våre liv.
Vi trenger å ta tiden, oppmerksomheten, blikkontakten og stillheten tilbake. Fastetiden vi er i, er en gyllen anledning til nettopp det.
Selv inviterer vi i Familie & Medier, i år som i fjor, til Skjermfri uke 20-27.mars. En uke der vi logger av og er tilstede der vi faktisk er. Reaksjonene vil gjerne være både abstinenser og en opplevelse av å få tilbake sin egen tid. Begge deler er nyttig, og jeg håper det vil gi ringvirkninger for videre mediebruk. Kanskje trenger vi å skaffe oss en fargebok?
Illustrasjonsfoto: iStockphoto
Mediekommentaren kan benyttes fritt med kildehenvisning
