"Jeg vil begynne med en avgrensning", sa Kåre Melhus da han entret talerstolen under Mediedagen "Troens plass i medieyrket" som Familie & Medier nylig var med og arrangerte. For temaformuleringen "Mediene som sekulær arena" ble for vid for førstelektoren fra NLA Mediehøyskolen Gimlekollen. Han ville nemlig ha seg frabedt å mene noe om Farmen og den slags reality-program. De programmene var verken innenfor kompetanseområdet eller interessefeltet hans – selv om de også kan defineres under begrepet media.
"Jeg vil derfor forstå media som pressen i denne sammenheng", konkluderte Kåre Melhus.
Førstelektoren gjør klokt i sin avgrensning for mediabåsen er svært mangfoldig. Men selv Melhus sitt "pressen" er en ganske vid avgrensning. Hvis vi antar at han tenker på den delen av media som utøver journalistikk, forteller tallene at det i 2014 var 9022 medlemmer i Norsk Journalistlag. Men langt fra alle journalister er medlemmer og heller ikke alle medlemmer er aktive journalister, så tallene er litt usikre. Det er likevel en betydelig andel mennesker – omtrent på størrelse med innbyggerne i Flekkefjord. Men ingen ville vel i fullt alvor omtale alle fra sørlandsbyen som en og samme person selv om det finnes visse likhetstrekk?
Så la oss snevre det enda litt mer inn og kalle det typisk nyhetsfolk. En vi finner i den båsen er VG-journalist Øyvind Gustavsen som også var med oss på Mediedagen. I en bisetning brukte han Stortorget i Oslo for å illustrere medietorget. Det var her folket i gamledager gikk for å handle, men også for å oppdatere seg på siste nytt. Bildet er godt for heller ikke Stortorget var en homogen masse. Det var ikke samme nyhetene man fikk hos fiskekona som hos grønnsakshandleren. De representerte ulike nisjer – og kanskje også ulik grad av troverdighet. Man kunne derfor ikke si "typisk Stortorget", men kanskje kunne man si "typisk hønse-Marie å fortelle sånn historier".
Og dermed nærmer vi oss sakens kjerne – det er dårlig argumentasjon å sette det typiske i bås. Dagens oppfordring er derfor å bryte ned og konkretisere. Ikke la deg fange av det store "media", det store "de" eller det utydelige "man". Gjør de du snakker om synlige. Greier du å utfordre en redaksjon eller kanskje en enkelt journalist, ikke på en typisk, men på en preisis og saklig måte, da er det håp om ansvarliggjøring og kanskje også erkjennelse og endring.
Slåss du derimot med det som er "typisk media" vil du helt sikkert score noen gode og billige poeng og fremheve din egen fortreffelighet. Og kanskje var det nettopp det som var målet og ikke ønsket om endring? Da er det fristende å si; typisk oss mediebrukere.