Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
På bilder klarer vi å skape en «perfekt» virkelighet. Reklamebilder av kjøkken vises uten så mye som en smule eller et hakk i gulvet. I reklamer for sminke finnes det ikke en ujevnhet i huden til modellen.
Essena O’Neill (19) fra Australia hadde over en halv million følgere på Instagram, og la ut mange bikinibilder. Hun valgte plutselig å forlate sosiale medier. I flere videoer forteller hun sannheten bak ulike bilder hun tok. På ett av bildene ser det ut som hun ikke har så mye sminke, at hun bare er naturlig pen, men Essena forteller at hun ble sminket lenge før bildet ble tatt. Videre forteller hun i videoen at selv om hun brukte mye sminke for å føle seg bedre, så virket det ikke:
«This perfect girl in this picture that got 23,000 likes, this girl looked in the mirror most days and hated her appearance.»
Hun sier at hun følte hun var nødt til å sminke seg, og at hun tenkte: «I'm not enough without this.» Flere ganger sov hun med sminke eller stod opp tidlig og sminket seg. I videoen reflekterer hun over dette: «This is how I look when I wake up, why do I have to feel ashamed of how I look naturally?»
Det at mennesker strever etter å være vakre er ikke nytt, men når vi nesten er fastklistret til smarttelefonen og nettet med retusjerte bilder er det grunn til å tro at det i større grad enn tidligere preger vår oppfatning av verden. De konstruerte bildene setter virkeligheten i et grelt lys, og viser hvor langt unna det perfekte vi lever.
I den danske avisen, Kristeligt Dagblad, skriver Søren Søberg Poulsen, selverklært ateist og lærer: «For hvor den kristne accepterer syndens realitet som det, der adskiller menneskelivet mangler og lidelser fra gudsrigets ideelle verden, så er det kun individet selv, der for nutidens sekulære menneske står til hinder for den perfekte og fuldendte lykketilværelse (…) Det er en tragedie, som gør især unge mennesker sårbare og ensomme.»
Poulsen mener at i det å akspetere det ukomplette ligger det forløsning, med eller uten Gud. Men å bli værende i en ukomplett tilstand, eller uten himmel over livet, er ikke nødvendigvis så enkelt. Det gjelder spesielt i en kultur som dyrker det perfekte og der selvfølelsen ofte bygges på utseende eller prestasjoner. Faren for å måle ens egen verdi opp mot hvordan man oppfattes av andre er snublende nær.
Vi vil gjerne bli likt av andre, det er et behov som ligger dypt i oss, men som samtidig gjør oss sårbare for omgivelsene vi befinner oss i.
Hvilken forskjell gjør troen på Gud? Først av alt gir det en bekreftelse om at vi er ønsket, vi har ikke tilfeldigvis blitt til, men er planlagt og elsket med en betingelsesløs kjærlighet. Den kjærligheten kan gi styrke når omstendighetene er vanskelige, og det er ikke uten grunn at kristen tro ofte har vært slavenes religion. Troen på Gud hjelper også når man opplever å svikte selv, og faktisk har grunn til å miste troen på seg selv. Tilgivelsen, eller nåden, gir liv. Troen gir ikke minst håp og en grunn til å se fremover, siden det vil skje en gjenopprettelse av det som på langt nær er perfekt nå.
«Kan du tåle å se at jeg bare er et menneske?» synger Trygve Skaug i «Gir meg nåde». I møte med vår egen selvforakt kan kjærligheten, nåden og håpet løfte mennesker opp. På den måten kan det å akseptere våre mangler være frigjørende, når det betyr å se virkeligheten i øynene. Vi er begrenset, men ikke uten håp.
Kommentaren kan brukes fritt med kildehenvisning
