Av Petter Due-Tønnessen
Her om dagen bladde jeg meg nedover forsiden til VG. Midt mellom kjendisnyheter og sport dukket det opp en sak om krigen i Gaza. For noen år siden ville jeg nok kjent en klump i magen over bildene som møtte meg. Nå kjente jeg nesten ingenting.
Selv om jeg vet – med fornuften – at det som skjer i Gaza, Ukraina, Kongo, India, Pakistan og mange andre steder i verden er grusomt, klarer jeg ikke lenger å ta det helt inn. Det gjør vondt å innrømme det, men det som tidligere vekket medfølelse, vekker nå en slags nummenhet. Noen ganger avmakt. Ofte likegyldighet.
Etter å ha googlet litt, oppdaget jeg at det finnes et psykologisk begrep for dette: desensitivisering (oversatt fra engelske desensitization).
Det beskriver hvordan gjentatt eksponering for sterke inntrykk – krig, vold og katastrofer – gradvis gjør oss mindre berørt. Som om hjertet vårt går fra å være et kjøtthjerte til et steinhjerte, fordi det får for mye å bære.
Jeg tror det er noe i det. Når vi ser lidelse på skjerm hver dag, slites hjertets kapasitet til å bry seg.
Og hos noen skjer det motsatte:
Jeg kjenner mennesker som ikke orker å se nyhetene, nettopp fordi det går så dypt inn på dem. De velger å skru av – for å verne hjertet. Og kanskje er det forståelig. Men er det egentlig en god løsning – å skjerme seg selv fra verdens urettferdighet?
Og hva skal vi egentlig tenke om vårt forhold til de globale lidelsene som roper mot oss gjennom skjermene – dag etter dag?
En av de fremste forskerne på positiv og negativ mediebruk blant barn, Douglas A. Gentile, uttalte i boken Media Violence and Children: A Complete Guide for Parents and Professionals, 2nd Edition (fritt oversatt fra engelsk):
«Å være nummen for andres smerte – å bli kulturelt vant til vold – er uten tvil en av de verste konsekvensene våre teknologiske fremskritt har ført med seg.».
Han foreslår at vi i møte med alle disse medieinntrykkene blir bevisste på hvordan innholdet påvirker oss følelsesmessig, setter grenser for hva vi ser på, samtidig som vi åpner oss for å engasjere oss i viktige spørsmål om samfunn og globalt ansvar.
Dette er ingen lett øvelse. Men kanskje kan disse tre kontrollspørsmålene hjelpe oss.
1. Er jeg bevisst på hva jeg ser på?
“Vokt ditt hjerte mer enn alt du bevarer, for livet utgår fra det.” (Ordspråkene 4:23)
Hva vi eksponerer oss for påvirker oss mer enn vi tror, både fysisk og åndelig. Hvordan former medieinnholdet tankene og følelsene mine? Er dette noe jeg vil velge å begrense?
2. Er jeg villig til å handle på medfølelsen?
“For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke…” (Matteus 25:35-36)
Medfølelse er ikke nok– vi er også kalt til handling. Selv om vi ikke kan løse alt, kan alle likevel gjøre noe.
Desmond Tutu sa det godt: «Gjør ditt lille gode der du er; det er disse små bitene av godhet som til sammen overvelder verden.»
Handling kan gjøres på flere måter. Hva med å ta det jeg leser eller ser på nyhetene med på bønnelisten min? Kanskje jeg skal spørre Gud om dette skal ha noe å si for hvordan jeg bruker pengene mine. Er dette noe vi som menighet kan engasjere oss i? Mulighetene er mange.
3. Tar jeg med Gud i min mediehverdag?
“Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1. Peter 5:7)
Medieinnhold kan være overveldende, og da kan det være en god ting å ta det med i bønn til Gud og be om visdom og styrke. Gud ser alt, og gir oss håp og trøst i møte med urettferdighet og lidelse. Vi kan stole på at han ønsker å gi styrke til dem som lider, og hvile i løftet om at all ondskap en dag vil ta slutt.
