Ikke gi slipp

– Det er blitt et mantra for meg i møte med mennesker og ungdommer.

Du har kanskje sett det. En jente, gutt, mann eller dame som står på bussholdeplassen. Eller i rulletrappen. På tur med barnevogn eller i køen på den lokale butikken. I hånden holder de alle en smarttelefon med tilgang til hele verden.

Mennesker blir sugd inn i en alternativ virkelighet – eller de tar seg en pause fra virkeligheten.

Dette opplever Cornelia Lingås (24) hver uke. Ungdomspastoren i Filadelfia Ålesund leder et ungdomsarbeid med nesten hundre personer. Hun kan bekrefte tall fra Barna Groups undersøkelse, som sier at selv om dagens ungdom er tilkoblet, føler de seg ensomme.

– Jeg merker det på usikkerheten deres, og vi snakker om dette på ledersamlingene før ungdomsmøtene. De som er på telefonen sin, er ensomme. Mange kommer gjerne ti minutter før møtet starter. Noen danser til musikken, andre prater sammen, men de fleste, som ikke er trygge på miljøet, tar frem mobilen og later som de er opptatt. Jeg har gjort det selv, sier Cornelia Lingås.

Spesielt de som har sosial angst er aktive på Instagram i ungdomsarbeidet, mener Cornelia.

Hun viser til at de som gjerne ikke tør å prate i fellesskapet, er de samme som gjerne deler fire selfies gjennom dagen.

– Det blir en flukt. Det fremstår som kjent og kjært og gir inntrykk av at de er trygge, men egentlig er det usikkerhet og en følelse av at de ikke føler seg tilpass. De kan tenke: «hva hvis folk ikke liker meg» eller «om jeg sier noe dumt, kan jeg ikke slette det», sier Cornelia.

Ble mobbet som barn

Hun har tatt turen til Bergen sammen med ektemannen. De besøker litt familie, men først og fremst er Cornelia i Vestlandets hovedstad for å tale til ungdommer på en konferanse. Nå har hun tatt seg litt tid til å la oss bli kjent med henne og gi oss et bilde av dagens unge – sett fra en ungdomspastors ståsted.

Cornelia har selv vært gjennom en tøff oppvekst. På barneskolen hjemme i Sauda ble hun et offer for mobbing, noe som fulgte henne fra barneskolen og ut ungdomsskolen.

– Mobbingen konsentrerte seg mye om at jeg var kristen. Samtidig gikk jeg hardt ut. Jeg var ikke en sjenert mus, men en teaterjente som snakket høyt om Jesus, forteller hun. Selv når hun går inn på tyngre, personlige temaer, beholder hun det gode, varme smilet som kjennetegner henne.

Hjemme hadde hun to gode foreldre som lærte henne om Jesus lenge før hun kunne gå. Samtidig fikk hun merke på skolen at både mor og far var lærere.

– Pappa var disiplinert og kunne sende de ville guttene på gangen. Da var det kanskje enklere for dem å ta hevn på meg i skolegården, verbalt. Det ble mye erting i 5.-6.-klasse.

På ungdomsskolen ble det verre. Cornelia havnet i det som ble sett på som problemklassen. Lite struktur og stygge kommentarer som ble slengt ut uten at noen tok tak i det.

– Jeg husker enda fra 8. klasse, i religionstimen. Vi snakket om åpne kister da en gutt slengte fra seg: «Jeg så oldefaren min i kisten. Det var nesten like ekkelt som å se Cornelia naken». Lærerne sa det var dårlig sagt, men gjorde ikke noe mer med det.

Fant trøst og venner i kirken

Heldigvis ble Cornelia tatt godt imot i den lokale menigheten.

– Det var et fantastisk ungdomsarbeid som jeg ikke ville byttet ut for hele verden. Kirken ble stedet jeg løp til, fant trøst og hadde venner.

Cornelia ble med på alt kirken hadde å tilby.

– Jeg var på skolen syv timer om dagen og etterpå kunne jeg være med hvem jeg ville og velge de folkene som var gode. Allerede i 8. klasse sa jeg til ungdomspastoren min at jeg ville bli ungdomspastor selv. Noen ville kanskje ledd av det, men han ga meg En helt overkommelig bibel, klappet meg på skulderen og spurte om jeg ville preke på en fredag. Jeg ble kastet ut i det og elsket det, gliser Cornelia.

Søkte etter en gjeng som trengte henne

Mot slutten av ungdomsskolen gikk det bedre og hun hadde bestemt seg for å bli i området og starte på en kristen internatskole i nærheten av Sauda, selv om foreldrene flyttet østover. Men en dag kjente hun en dragning mot en skole i Sande i Vestfold – og slik gikk turen østover.

Etter noen år på Østlandet med videregående og Bibelskole, gikk turen til Ålesund.

Cornelia hadde fordypet seg i menighet og holdt fortsatt fast i drømmen om å bli ungdomspastor. I hovedstaden og området rundt var det nok av personer å ta av, derfor begynte hun å se etter andre plasser å flytte til.

– Jeg tenkte det kunne være spennende å komme til en gjeng som trengte meg. Jeg var fjernstudent ved Høyskolen for Ledelse og Teologi, noe som gjorde at jeg ikke var avhengig av å være fastlåst til en plass.

Hun så nordover mot Ålesund. Der drev Alexander Botn ungdomsarbeidet i Pinsekirken Filadelfia Ålesund, samt at hun hadde en søster som holdt til i byen.

– Jeg hadde stor respekt for Alexander Botn og sendte en melding og spurte om jeg kunne komme opp, lære og være med i ungdomsarbeidet der.

To år senere er hun ungdomspastor i den samme menigheten, nygift og fersk eier av sin egen, nye leilighet – i Ålesund.

– Må løfte opp det som er bra

24-åringen er ti år eldre enn de yngste hun leder, og selv om hun husker godt tilbake til sin egen tid som tenåring, er forskjellene til dagens ungdom store.

Siden den gang har Instagram, Facebook og Snapchat blitt en del av hverdagen. I tillegg har YouTube og streaming tatt plassen til de klassiske, lineære tv-kanalene.

Dette har dagens tenåringer vokst opp med på en helt annen måte enn ledere og foreldre. Det er nesten umulig å sette seg inn i hvordan deres forhold til det digitale samfunnet er.

– Jeg tror ikke jeg forstår det helt. Jeg kan stille tusen spørsmål, men det er ikke alltid de kan gi et forståelig svar.

Cornelia mener den største feilen vi gjør er å møte ungdommene med et «uff», i stedet for å løfte opp det som er bra.

– Vi må møte dem og se på de gode tingene. De er der, de har kontakt der og de følger deg der. De lytter heller til det man sier på sosiale medier enn når man preker direkte til dem på et møte. Ungdommene blir kjent med oss gjennom sosiale medier før de i det hele tatt har hatt en samtale fjes til fjes.

Møter de unge med interesse

Det er ikke nytt at de voksne klager på de unge. Tilbake i oldtiden klagde de gamle grekerne på at de unge leste for mye. Cornelia prøver å møte de unge med en interesse fremfor med pekefingeren.

– Jeg prøver å fange opp hva de ser på og prater om. Jeg så en hel sesong av Riverdale på Netflix, selv om det var skikkelig dårlig, sier hun og ler.

– Men da lager jeg et bindeledd til ungdommene og vet hva de ser på, noe som gir meg noe å prate med dem om.

Da hun gikk på ungdomsskolen møttes folk onsdag kveld for å se Paradise hotel sammen, nå er det Ex On The Beach ungdommene samles rundt.

– TV Norge er flinke til å promotere programmet. Jeg følger ingen fra serien, men får likevel opp reklame når jeg sjekker Instagram. Det er fort gjort å le eller bli trist av det korte klippet. Men skal jeg forstå de unge sitt syn på sex, vennskap og hvordan de takler konflikter, så hjelper det kanskje å se det klippet på ett minutt eller klikke seg inn på den klikk-artikkelen på VG, selv om den er frustrerende, sier hun.

– Så må vi løfte frem det som er bra, noe som etter hvert gir innpass til å stille kritiske spørsmål til gjengen.

– Ikke lenger noen lover og regler

Cornelia er ærlig på at det er vanskelig å fange opp alle trendene og få med seg alt som opptar ungdommene. Heldigvis har hun flere ledere rundt seg som går på videregående.

– De får med seg mye mer enn meg. Samtidig prøver vi snike inn viktige tematikker i flere taler, fremfor å snakke om sex en gang i året, eller løfte frem identitet og kjønn i mars. Dette er viktige temaer som påvirker hele livet. Vi må snike inn små drypp der man kan om identitet. Vi må lære hverandre å respektere andre, seg selv og følge Gud.

– Sett fra ditt sted som ungdomspastor, hvordan vil du beskrive dagens ungdom?

– Det finnes ikke lenger noen lover og regler. Du kan være akkurat hvem du vil, når du vil. Alt av reality-tv og undervisning forteller deg at du må finne din egen sannhet. Og det er frustrerende når man vet at det er noe som er håndfast sant. Jesus er jo sannheten.

En flukt fra virkeligheten

Flere rapporter har avdekket at både videregående elever og studenter sliter med psykisk helse og er kronisk deprimert. Cornelia trekker frem spiseforstyrrelser og angst som to store problemer.

– Angst er nok det største ordet. Og det går ikke en fredag uten at 20 stykker sier de er litt sliten. Slitsomhet har fått stjele så mye. Ungdomspastoren mener skolen legger mer press på ungdommene enn tidligere.

– Jeg har hjerte for dem og syns virkelig synd på dem. Kombinasjonen av klassekamerater og sosiale medier hever standarden. Man må være plettfri.

Alt skal være perfekt. Hele tiden.

– Det digitale er sentralt i ungdommers liv. Der får de muligheten til å presentere en sannhet om hvem de er. Folk lager jo hele karrierer på å legge ut bilder. Det er ikke slik som da jeg vokste opp med rosabloggere. Nå er det influensere over alt. I alle sjangre og nisjer. Også i kristen-Norge er det personer som oppfører seg som influensere.

Kontroll og mestringsfølelse blir raskt nevnt som to faktorer som drar de unge til det digitale livet.

– Med et enkelt trykk kan man fabrikkere det som ikke er så fint. Legge ut bilder fra andre vinkler slik at man fremstår som tynnere eller høyere. Man kan forme seg til å bli den man vil være. Det er en «escape» fra virkeligheten.

– Det vil jeg ikke si er positivt. Jeg er generelt lite glad i alt som hjelper oss å flykte fra virkeligheten.

«Ikke gi slipp»

Tilbake i gangen, ti minutter før ungdomsmøtet, har Cornelia og resten av ledergruppen i Pinsekirken Filadelfia Ålesund funnet en løsning på problemet med alle som står for seg selv, godt inne i den digitale verden.

– Vi må alle gå bort til dem som står der med mobilen. Prate med dem, selv om de holder blikket festet på mobilen. Vi ser at det har en effekt og vi må tørre å «gønne» på enda mer. Erfaringen vår leder til at vi tør å være enda mer modig i det. Vi må tørre å stå i den kleine samtalen. Ikke gå bort.

Hun trekker frem sin tidligere mentor og leder, Alexander Botn, sitt beste tips til ungdomsledere: «Ikke gi slipp».

– Det er blitt et mantra for meg i møte med mennesker og ungdommer. Ikke gi slipp. Stå i den teite samtalen. Fortell en historie og by på deg selv. Gjerne en historie om en gang man dret seg ut. Ikke være så selvhøytidelig. Hadde en tilfeldig voksen kommet bort til Cornelia og bedt henne om å legge bort mobilen, er det lite sannsynlig at hun hadde hørt på denne personen.

– Men hvis det var noen jeg visste brydde seg om meg, så hadde jeg for det første kanskje ikke hatt lyst til å sitte med den mobilen, og for det andre hadde de hatt mer innpass i livet mitt, sier Cornelia.

Teksten ble først publisert i På Bølgelengde, november 2019