Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Karakteren Dag, som er samlivsterapeut, kan være vanskelig å like. Han sier det han tenker og mener alle egentlig har det best alene. Atle Antonsen fortalte at det tok tid å få ham under huden:
– Da jeg leste manus, kunne serien virke kald. Men den er gjort menneskelig og varm. Det er helt vesentlig for at vi tror på gestaltningen av det. Som Benedict, som driver med bare umoralske ting. Vi hadde en testgruppe som så første sesong, og der var det også damer over 60. De syntes bare synd på Benedict. Det serien gjør litt, er at den tar vare på utskuddene og viser at de også har kvaliteter (BA).
Dag har som dramaserie fått flest Gullruten-priser noensinne, i løpet av fem år har det blitt 26 nominasjoner og 11 priser. I tillegg er serien kåret til den beste norske tv-serien på 2000-tallet av publikum, der 85 serier konkurrerte. Serien er også solgt til andre land, inkludert USA.
Til TV 2 forteller Antonsen at serien har en trofast seerskare:
– Jeg har aldri noen gang […] hatt et mer entusiastisk og dedikert publikum enn med Dag. Og vi tar det alle mildt sagt personlig. Fordi prosjektet og Dag er helt personlig for meg.
I serien diskuteres dype, eksistensielle spørsmål om livet, side om side med absurde og tragikomiske scener. På slutten av traileren for sesong 1 vises et bilde av en mann som faller ut døra, med underteksten: «Hver morgen ønsket han at døren var ett vindu i tolvte etasje.»
I tidligere intervju med Dagbladet har Schau uttrykt at han mener 95 prosent av alle folk er søppel. Fra forberedelsene til radioprogrammet «Et Norge i krig» uttalte Schau til Dagbladet at han ønsket å vekke folk ut av apatien et lite øyeblikk:
– Få folk til å innse at det ikke er en plausibel grunn til å stå opp om morgenen. – Hvorfor står du opp? – Av ren rutine, svarte Schau.
Disse uttalelsene minner om synet på livet og mennesker som kommer frem i Dag. I et av verdens beste land å bo i kan det virke som en motsetning at så mange kjenner seg igjen i mørket i tv-serien.
Spørsmålet er om det er livet i seg selv som er håpløst, eller om det er synet på livet som ikke gir særlig håp. Uttalelsene fra Schau kan minne om et nihilistisk syn på livet, der livet dypest sett er meningsløst. Nihilismen er et barn av naturalismen og tar de logiske konsekvensene av at mennesket er et avansert dyr – og at moral kun er subjektiv.
Forfatteren James W. Sire sier at det ikke går an å forstå vårt århundre uten å undersøke dybden i desperasjonen i nihilismen. Hva er løsningen på desperasjonen og den tilsynelatende håpløse tilstanden mennesker fødes inn i? Mer kynisme? Mer ironisering?
I tv-serien Dag er det likevel glimt av håp, som i sangen «Take me home» der denne linjen avslutter episode 1 av sesong 3: «If the Lord wants me then he knows who I am, ‘cause I am covered in blood». Artisten er Torgeir Waldemar Engen, og albumet er utgitt av plateselskapet til Christopher Schau.
Svaret på beskrivelsen av mørket er ikke en pekefinger, men nåde og tilgivelse – og en ny start.
Foto: TV 2
Kommentaren kan benyttes fritt med kildehenvisning
