Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
«Jesus lever!» Jubelropet runget fra menneskene som hadde fulgt Jesus i tre år, trodd at han var Messias, frelseren, men så opplevd det utenkelige – at livet hans endte på et henrettelsessted for de verste kriminelle. Og med korsfestelsen forsvant alt håp. Alt de hadde trodd på. Men plutselig begynte ryktene å spre seg. Jesus var stått opp fra de døde! Graven var tom, sa de. Flere av hans nærmeste hadde møtt Jesus i levende live. Tallet på øyenvitner vokste, og etter hvert påstod over fem hundre personer at de hadde sett med egne øyne at Jesus var levende.
Påstanden er så absurd at de fleste i dag møter den med litt oppgitt hoderisting og forholder seg forholdsvis likegyldig til det de kristne bygger hele sin tro på. Jeg kan ikke bebreide dem. Å påstå at liket av snekkersønnen fra Nasaret skulle gå ut igjen fra graven den tredje dagen etter sin død, fremstår ikke som noe man kan tro på i et opplyst samfunn. Likevel fortsetter vi kristne å påstå det samme. Og sannhetsinnholdet i påstanden er avgjørende for hele den kristne troen.
Paulus satser alt på ett kort og setter kristentroens troverdighet på spill når han skriver til menigheten i Korint: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. (…)Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening» Det er sterke ord! Og en gavepakke til dem som ønsker å utrydde kristentroen. For hele kristendommen står og faller på et historisk faktum eller falsum. Den er ikke en filosofisk idé som kan diskuteres og se ulikt på, eller et sett med verdier man kan sette pris på, uansett tro. Kristendommen er uten mening – hvor verdifulle verdiene som formidles der enn er – om det ikke er et faktum at Jesus stod opp fra de døde.
«Dersom forankringen i historien ikke skulle være til stede, burde den kristne kirken i anstendighetens navn demontere seg selv», skriver Stefan Gustavsson i boka «Skeptikerens guide til Jesus 1».
Hvorfor har da ikke den kristne kirken demontert seg selv? Eller blitt demontert av mennesker som har motbevist påstanden om at Jesus lever? Tross alt spredte ryktet om den angivelige oppstandelsen seg helt fra starten. Og de skriftlige kildene er fra få tiår etter hendelsen, på en tid der mange av øyenvitnene fortsatt levde. Det skulle være enkelt å få stoppet ryktene, og med det fremveksten av et fellesskap av Jesustroende som man ikke ønsket seg. Det skulle ikke mer enn en gravende journalist på saken før det problemet var ryddet av verden.
Kan det være at de hadde rett?
I disse dagene går filmen «Risen» på kino. Her møter vi en romersk offiser som setter ut på jakten etter Jesu lik, for å få stoppet ryktene om hans seier over døden. Det er et risikabelt filmprosjekt for den kristne tro. For vi burde vel egentlig få fokuset bort fra spørsmålet om oppstandelsen er et historisk faktum eller ikke? Setter vi ikke for mye på spill når vi holder fast på noe de fleste tenkende mennesker avviser? Det må jo være mer markedsstrategisk å tilpasse den kristne tro til ideer som mange mennesker kan slutte seg til, oppstandelse eller ikke?
Nei, sier Paulus. Nei, sier skaperne av «Risen». Og nei, sier hele den kristne kirken opp igjennom historien. For uten oppstandelsen, er det kristne budskapet tomt. Uten mening. Ingen seier over ondskapen. Ingen seier over synden. Ingen seier over døden.
«Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde», fastslår Paulus. Og forankrer Jesu seier over ondskapen, synden og døden i en historisk hendelse. Derfor runger fortsatt jubelropet fra den kristne kirke, to tusen år etter det utenkelige skjedde: «Kristus er oppstanden!» Og får til gjensvar fra alle som har funnet håpet i det faktum at graven er tom: «Ja, han er sannelig oppstanden!»
God påske ønskes fra oss i Familie & Medier!
