Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Det plinger på telefonen, som gjerne vil varsle om alt fra viktige nyheter og e-poster til nye meldinger på Messenger eller «likes» på Instagram. Telefonen ligger borte i hjørnet og piper, som svake, men inntrengende krav om oppmerksomhet. 5-åringen reagerer og kikker bort: «Det piper», sier hun og ser på oss, med en forventning som bare et barn har om at det kommer svar på rop om hjelp.
Vi lever i en informasjonsstrøm, en karusell av oppdateringer som aldri tar slutt. «Hva tenker du på?» spør Facebook, «Hva ser du?» spør Instagram mens Twitter gjerne sprer meningene dine. Vi er sosiale på en annen måte enn tidligere og mange har spurt hva det gjør med relasjonene våre. Forfatter og advokat Susan Cain hevder i boken Stille at det vestlige samfunnet verdsetter utadvendte mennesker høyere enn de som er stille. Å vise seg frem og by på seg selv er et ideal ikke bare i sosiale medier, men også ellers i samfunnet.
Tilbakeholdenhet og nøkternhet kan derfor tolkes som sjenerthet eller feighet. Vi trenger likevel ikke å spole så mange år tilbake før det å være tilbakeholden og nøktern virkelig var verdsatt. I en tid der folk er mest opptatt av å snakke står vi i fare for å miste den livsviktige lyttingen. Og det økende støynivået sender oppmerksomheten vår hit og dit alt etter hva som lager mest lyd.
Jeg kjenner at jeg ikke ønsker å være en slave under disse forholdene. Jeg ønsker ikke å bli forstyrret når som helst, spesielt ikke når det gjelder uviktige ting. Noe av det mest irriterende jeg vet om er når jeg tror det kommer melding fra en venn, men så er det KappAhl eller Eurospar som forteller om «3 for 2». Det ironiske er at jeg selv har valgt å gi telefonnummeret mitt til disse butikkene for å få tilbud.
Jeg føler at jeg går glipp av det som virkelig er viktig.
Den jeg trenger å høre aller mest fra, å motta daglige meldinger fra og gjerne lange samtaler med, er Gud. «I stillhet og tillit skal deres styrke være», står det i Jesaja 30, 15. Det utfordrer vår tid, både med tanke på at vi er vant til å skulle ordne opp i ting selv og at vi er for rastløse. Litt senere i samme kapittel står det at alle som venter på ham er salige. Det er sikkert flere enn meg som får kløe av kombinasjonen av venting og salighet, men nettopp derfor er det verdt å stoppe opp. Salighet er et lite brukt ord til daglig, men betyr fullstendig og perfekt lykke. Er det ikke det vi egentlig leter etter? «Stans og innse at jeg er Gud!» står det i Salme 46. Det er bare Gud som får sjelen til å roe seg, som får strevet med å skulle bevise at man «er noe» til å ta slutt. Og der kan vi finne en fred som verden aldri kan gi oss.
Barna plukker raskt opp hva som er viktig for oss. For min del fikk jeg et kraftig spark bak til å legge bort telefonen da 3-åringen insisterte på å ha leketelefonen ved siden av seg mens hun tegnet. Med jevne mellomrom sjekket hun telefonen, før hun tegnet videre.
Noen konkrete tips til å kapre stillheten er å slå av alle push-varsler og slå av påminnelsesvarsler av meldinger – et pip holder. Ta mobiltelefonen ut av hånda eller bukselomma og la den hvile et fast sted hjemme, da slipper du også å lete febrilsk for å finne den igjen etterpå. Jeg kan også anbefale å bli med på «Skjermfri uke» 31.mars-7.april, som Familie & Medier arrangerer.
Før den neste middagen skal jeg slå av lyden og la telefonen hvile i fred. Som nybakt mor husker jeg godt følelsen av stillhet da det nyfødte barnet sovnet og jeg selv kunne hvile litt. I motsetning til et lite barn må vi ikke møte alle pling og krav fra den lille dingsen, vi kan selv bestemme hva som er viktig – og når. Det skal jeg prøve å huske på ved neste pling.
Kommentaren kan brukes fritt med kildehenvisning
