Administrasjonskonsulent av yrke, teolog av utdannelse, gamer av hjerte. Slik beskriver Ingar Takanobu Hauge seg selv. Med podkast om gaming og hylla full av favorittspill og figurer, har han en hobby som gir ham masse glede og mestringsfølelse. Han skulle ønske flere ville prøve det, og kan fortelle om flere fordeler med spillkulturen, spesielt nå i pandemien.  

Av: Ingunn Olsson Mercer 

Denne artikkelen ble først publisert i På bølgelengde. Bestill bladet gratis her! 

 Men la oss starte med begynnelsen. Spill var en stor del av oppveksten til Ingar, som vokste opp som misjonærbarn i et land preget av spillkultur.  

– Jeg ble født i Japan og bodde der til jeg var 9 år. Jeg pleier å si at mens nordmenn flest er født med ski på beina, så er jeg sannsynligvis født med en Nintendokontroll i hånda. Japan er et eldorado for spillkultur.  

Etter at Ingar ble eldre, gjorde han sin egen research og fant ut at dette ryktet stemmer jo ikke.  

– Han som skapte Pokémon i sin tid, var veldig inspirert av å samle insekter som barn. Han tok utgangspunkt i det å gå i den frie naturen og katalogisere og samle insekter. Noe som hadde gått tapt etter hvert som hans lille by hadde blitt oppslukt av urbane Tokyo. Dette ble utgangspunktet for Pokémon.  

– De fleste spill har et positivt utgangspunkt i ekte personers liv. Det er med å gjøre det ekstra interessant.  

Du kan bli fastgiver i Tro & Medier. Klikk her!

Kulturkoder 

Han erfarte at spilling var en måte han kunne hevde seg sosialt i en periode han fortsatt justerte seg fra storbyliv i Japan til vestlandsbygdeliv i Norge.  

– Som misjonærbarn forventer mange at du kan de sosiale kodene og vite hvordan ting fungerer, men det gjorde jo ikke jeg som 9-åring. Det er ganske stor forskjell mellom bygdeliv på Vestlandet og urbane Japan. Men det som gjorde at jeg fikk litt sånn “upper hand” det var faktisk Pokémon. For Pokémon kom til Norge sånn i ´98-´99, og jeg var allerede litt kjent med det fra Japan, fordi det kom ut akkurat da vi flyttet derfra. Så da var jeg plutselig han som kunne Pokémon fra før, og som hadde fått Pokémon-filmen på video fra Japan. Da måtte vi se den filmen på japansk og jeg måtte oversette den. Så vennskap kan vokse opp fra de merkeligste ting, men for meg så var Pokémon en viktig nøkkel for å endelig få litt mer sosial tyngde enn det jeg hadde de første årene.  

Godt gift 

Ingar jobber i dag i studieadministrasjonen på Fjellhaug Bibelskole. Han har mastergrad i teologi og misjon fra Fjellhaug og har også studert litt musikk. Han har siden 2010 i tillegg vært frilansskribent for GameReactor. Nå er han 33 år gammel og gift, og er så heldig at kona liker gaming også. De tar rett og slett gjerne digital date med venner på spill, til andre gameres frustrasjon. 

– Jeg har en venn som synes det er blodig urettferdig. At jeg både kan game og være gift på samme tid, smiler spill-entusiasten som har fått både i pose og sekk.  

Få skjermtips fra Tro & Medier

Podkast 

I dag er spill fortsatt en kjær hobby, og Ingar har i noen år nå drevet en podkast som heter Cross Over Gaming sammen med flere andre kristne spill-entusiaster. Podkasten fikk mediestipend fra Tro & Medier i 2019. 

– Cross Over Gaming begynte høsten 2018. Christian Fonneland var gaminglærer på bibelskolen (Fjellhaug), og han pitchet en idé til meg om å starte podkast. Vi ønsket en podkast hvor vi stod med én fot i gaming og én fot i det kristne, og begge deler er like naturlig for oss.  

Siden den tid har Christian gitt seg, men Ingar har fått med seg Mats Jakob Jebe Nesmann og Peter Ljøkjell i podkasten. 

– Vi ønsker å snakke om spill på en god, sunn og konstruktiv måte. Vi ønsker å ha en positiv omtale av dataspill. Vi kan godt ta opp de vanskelige tøffe spørsmålene og snakke om ting som er problematiske i spill og spillkulturen, men vi ønsker å gå inn i dette med respekt og ha en god tone. For det er ikke til å stikke under stol at veldig mye av spillkultur kan være veldig negativ, og litt selv-destruktiv med mye netthets og trakassering og måten man omtaler både spill og utviklere og minoriteter på. Og det ønsker vi å være et motstykke til. Det står trygt plantet i vår visjon.  

Positiv kultur 

Han tar gjerne spille-nerd som en ærestittel, og Ingar finner mest positivt i møte med spillkulturen. Akkurat som det han opplevde som barn.  

– Spill er så inkluderende for alle. Det har jeg selv merket som ungt misjonærbarn. Jeg kunne kanskje slite med kulturelle koder, og fotball var ikke min ting. Men når det gjaldt spill, betydde ikke det noe. Spill var en inkluderende portal. Det spilte ikke noen rolle om vi var unge eller gamle, eller kjente hverandre godt eller ikke, religiøs eller ateist, kom i fra Norge eller ikke. Så lenge vi hadde spillinteressen felles, var det et sosialt lim som virkelig kunne skape gode vennskap.  

– Det henger litt igjen hos mange folk at gamerne er de som sitter i en mørk, svett kjeller hos sin mor kanskje, og verken får nok daglys eller salat i kroppen. Men tvert imot viser det seg at spill er en veldig sosial arena som er åpen for mange. Og særlig nå under pandemien tror jeg det har betydd ekstra mye for folk. Jeg tror de som har vært vant til å sosialisere på nett  fordi de er gamere, nok har hatt det litt lettere under pandemien, enn de som er ekstroverte og er vant til å gå ut og møte folk.  

Hør Bibelen på podkast!  

Valg underveis 

Det han var mest bevisst på i ungdomstida, var hvilken type spill han eksponerte seg for. Det var en del diskusjon om spill og voldskultur. Noen mente spill avlet massemordere, noe det var lite hold i, men Ingar forteller at det var en interessant kjerne i denne diskusjonen, nemlig hvordan vi forholder oss til volden, og også om adferdsmønstre.  

– Men det går et skille mellom fantasi og fakta. Jeg har veldig tro på at kunsten skal være fri, og at spillmediet kan skildre veldig gode historier, og noen ganger må de ta ganske kraftige virkemidler i bruk for å skildre det de ønsker å formidle. Jeg valgte likevel selv å unngå en del skytespill i ungdomstiden. 

– Jeg var nok litt flinkere enn jevnaldrende til å følge aldersgrenser. Jeg hadde en tanke om hvor mye tid jeg burde bruke. Nettrollespill kan ta fryktelig mye av tiden din, som for eksempel World of Warcraft. Jeg tok et valg om at det ønsker jeg ikke å risikere.  

Han poengterer også at det er viktig å huske på at spill er en hobby på lik linje med andre hobbyer.  

– Det er viktig for mennesker å ha gode og sunne hobbyer, god og sunn rekreasjon, for å kunne fungere godt i arbeidslivet også. Og jeg tenker at dersom den rekreasjonen er noe man får best av spill eller om det er fra bøker, turer i naturen eller fotball, så er det greit.  

– Mange spill har veldig mye “lore”, altså en mytologisk helhetspakke, store fortellinger. Om vi som kristne tør å være frimodige, har vi noen store fortellinger å formidle vi også. Spill gir deg alltid en ny sjanse. Nåden i praksis. Du får alltid prøve igjen. Jeg tror kristne og gamere kan lære av hverandre den muligheten om å prøve på nytt. 

På den andre siden kan ikke-kristne spillere lære noe fra oss kristne. 

– Spill-ungdom er så forskjellige, men noe vi ser særlig de siste fem årene er at de er mer åpne for impulser om kristen tro, om enn bare for å lære. Mer åpne enn min generasjon. De er så uten referanserammer, de går mer blankt inn i det.  

Det å spille spill og for eksempel snakke med hverandre over headset, er noe Ingar mener har vært redningen for mange i pandemien, og som kirken kan lære noe av.  

– For mange er det lettere å få snakket om ting på den måten, enn om man skal møtes ansikt til ansikt. Det tror jeg vi som kirke kan lære litt av. Vi er jo veldig interessert i å prate med folk og høre på dem om de har det tungt og vanskelig. Men det er ikke alltid de som har det tungt og vanskelig tør å ta det steget i det møtet der. Men hvis du sier “Skal vi spille Fortnite sammen?” og så bare lar vi praten gå og ser det an, er det så mye lettere. 

For bekymra? 

På spørsmål om dagens foreldre er for bekymra for gaming, kan Ingar fortelle at han ser litt begge deler.  

– Noen foreldre er altfor redde. Altfor bekymra for at barna skal bli eksponert for noe som kan føre dem til fall, og lar dem ikke få prøve nesten noe som helst. Litt som deres generasjon hadde det med film i sin tid. Fordi noen filmer kunne ha negativ påvirkning, skulle man ligge unna alt. Det tror jeg ikke er veien å gå.  

– På den andre siden finnes det foreldre som lar barna få se på alt og lar dem spille spill som helt klart er beregna for voksne. Den gylne middelvei er viktig. Spill er et medium og kan brukes både på gode og mindre gode måter.  Det viktige er å snakke med barna, vise genuin interesse for hva de holder på med. Det er kjempeviktig i et barns oppvekst. Sett deg gjerne ned og spill sammen med barnet. Og ta gjerne praten om hvorfor vi kan spille ett spill, men vente med et annet spill, sier Ingar.  

Bør flere kristne spille? 

Ingar kommer med en uvanlig oppfordring:  

– Flere bør spille. Uavhengig av livssyn. For jeg tror faktisk at mestringsfølelsen og den gleden som kommer av gode spillopplevelser, og de rørende og fantastiske historiene som formidles i spill som medium, det synes jeg enda flere burde eksponere seg for.  

Dersom noen har lyst på tips til hvilke spill du kan prøve deg på, så kan du for eksempel lytte til Ingars podkast Cross Over Gaming, som altså handler om spill og spillkultur. 

– Vi sier litt på tull at vi ikke snakker om Paulus i hver episode, men vi trekker ham inn når han er relevant. Vi driver ikke aktiv evangelisering, det er ikke det som er vår visjon, men vi ønsker å vise at kristne kan være opptatt av dette og snakke om dette på en konstruktiv måte.  

Ingar tipser også om en god side for foreldre som heter “Spillskolen”. Denne finner du på YouTube kanalen Level Up Norge.  

Men oppfordringen er uansett klar: Engasjer deg i barnas spillehobby! Og hvorfor ikke prøve deg på et spill selv? 

– Jeg tror mange kristne kan ha godt av å prøve seg på spill og kjenne på hvor sosialt det faktisk kan være, avslutter Ingar Takanobu Hauge.