Av Jarle Haugland
Det er alltid en glede å lese Sofie Brauts ulike tekster i Dagen, med hennes klarsyn og språklige fortreffelighet. Så også i anmeldelsen av Erik Vardens bok om fasten. Men plutselig dukket en liten setning opp som er verdt å kommentere.
Braut skriver om vår tids faste, der «den opphavlege lengten druknar i dei mange behova som fasta rett nok er beslekta med, men som likevel er sekundære».
Og så kommer hun med eksemplene: «Vi skal kutta ned på skjermtida, eta mindre feitt, mindre søtt og prioritera betre.»
Hun erkjenner at det ikke er noe i veien med noe av dette, men advarer mot at dette gode kan bli det bestes fiende – da det smaker av selvhjelp, eller selvoptimalisering.
Handler det å kutte ned på skjermtiden om selvhjelp, og kan det sidestilles med å spise mindre fett eller søtt? Ja, og nei. Jeg tror alle våre valg står i fare for å bli selvsentrerte. Derfor er Sofie Brauts følgende setning helt essensiell: «Sann faste må ha blikk for Jesus, det må vera ei øving i å oppdaga han på nytt.»
Men det er nettopp dette som er kjernen i at Tro & Medier arbeider for at mennesker skal ta bevisste skjermvalg – og for at vi arrangerer Skjermfri uke første uka i fastetiden: For at skjermstøyen ikke skal hindre oss i å oppdage Jesus.
Sosiale medier drives av oppmerksomhetsøkonomien, der vi brukere ikke er deres kunder, men deres produkter. Jo mer oppmerksomhet og tid vi gir til dem, jo mer kan de tjene på annonsesalg. Dermed designes plattformer og apper på en måte som får oss til å være der lenge, og komme tilbake igjen og igjen. Uten å merke det, preges vår lengsel – for vi gir vår oppmerksomhet til neste statusoppdatering («må bare dele bildet av dette med verden!»), til hva andre har gjort eller oppnådd («har de vært på enda ett fjell?») eller på å bli bekreftet og sett («hvor mange kommentarer har jeg fått på bildet?»). Vi sammenligner oss, søker dopaminkick i likerklikk og skroller oss gjennom hverdagen. Vi tror det er underholdning, men før vi vet ordet av det, har vi moret oss selv til døde – for å låne ord fra Neil Postmans profetiske advarsel i møte med 80-tallets underholdningsindustri.
Skjermfrie soner og perioder går mye dypere enn selvhjelp – selv om jeg mener skjermene også gjør noe med vår relasjon til oss selv og til våre medmennesker. Men disse to relasjonene er også en del av den primære relasjonen: til Gud.
En fastetid der man kutter ned på skjermtiden kan bli et selvsentrert tiltak for et bedre liv. Men det kan også bli et valg man tar for at ikke våre lengsler skal preges av Meta, Hollywood eller kommersielle krefter, men for å gi rom for han som inviterer oss til å nyte overfloden i hans hus og drikke av hans gledes bekk (Salme 36,9). Da kan det bli en fastetid der vi oppdager Jesus på nytt.
