Mandag 6. mai kom mitt debattinnlegg med tittelen «Måtte kropp få være topp» på trykk i Bergens Tidende. Argumentasjonen hadde som utgangspunkt at vår fysiske kropp taper i møte med den seksuelle revolusjon sine «seire» i vår vestlige samtid. Det er alvorlig og burde vekke den største ettertanke.
Jeg er takknemlig for all positiv respons fra de mange etter mitt innlegg i Bergens Tidende! Å «stikke hodet fram» kommer selvsagt med en pris – men hver gang en gjør det, innser en at mange flere deler meningene, men ikke nødvendigvis motet til å si det selv.
Vi trenger kristne stemmer i den offentlige samtale
Det er helt greit – alle skal ikke ha en offentlig stemme. Men mitt hjertesukk i mange år har vært: «Takk, Gud, for Espen Ottosen, men hvor er alle de andre kristne lederne?»
For det er ikke bare ett eller to fjes som deler troen på at noe er tidløst og prepolitisk sant, vakkert og godt – men faktisk et helt folk! Særlig kristenfolket må våge å ta med både meninger og mot utenfor sine frikirkelige lagerbygg og hvitmalte bedehus.
Ikke i frustrasjon, men i den største affeksjon til sine medmennesker. Kansellerer vi oss selv i dag, blir meningsrommet til våre barn borte i morgen. Klare og kjærlige kristenstemmer – stå fram!
Debattklima
Motstanden mot mitt innlegg, både motsvar og kommentarer, var ikke overraskende, men sørgelig. Min tekst var ikke formulert som en kristen katekisme – men appellerte ut ifra kroppens funksjon og naturens ufravikelige lovmessighet.
En trenger langt ifra å være kristen for å dele en slik virkelighetsforståelse – ja, det er vel de siste tiårene vi har forlatt det som har vært åpenbart for alle sivilisasjoner tidligere – at kroppen har et iboende telos. I ordene fra C.S. Lewis er samtidens ‘besserwisser’-holdning «kronologisk snobberi» på steroider.
Møtes med karikeringer
I stedet for å møte mine argument, preges motsvaret og kommentarene av karikeringer av meg som kristen, og et virtuelt VM i å plassere merkelapper på slike «mørkemenn». Samt motsvarets kronargument reduseres til følelser og opplevelser.
De skal selvsagt møtes – og ledes i riktig retning; men et samfunn bygges på sannhet, ikke det subjektive selvet. Ethvert menneske med sin kropp er glitrende teologi vandrende på to bein! Måtte bare innsiden anerkjenne at utsiden er meningsbærende – og virkeligheten vil aldri kunne endres uansett mengden moderne medisin.
Liberalt samfunn?
Min hypotese har den siste uken blitt at forfallet i folket sees klarest i kommentarfeltet. Etter helgen vil jeg også slenge på Eurovision – våre besteforeldre hadde kastet hammeren gjennom TV-en – ved slike perverterte, seksualiserte og okkulte innslag. Skulle vært aldersgrense 150 år. Tilbake til kommentarfeltene og majoritetens respons; de røper nemlig skumle tendenser til et stadig mer illiberalt samfunn!
Bør vi holde meningene for oss selv?
Gullet i det frie samfunn er ytringsfriheten. Jeg er dypt takknemlig for den, og den er på samme tid årsaken til at jeg kan skrive et innlegg som går imot folkemajoriteten i dette tiåret.
Det skumle er at motstemmer som meg blir bedt om «å holde meningene for seg selv». Dette strider mot det liberale prinsippet om «ideenes frie marked» hvor de beste argumentene får vinne fram.
Mister vi den offentlige meningsbrytningen og lar annerledestenkende blir presset inn i parallelle samfunn, beveger vi oss skummelt mye mot de sovjetiske lands meningstvang og forfølgelse av dissidenter.
Et enda skumlere trekk er at ytringsfriheten og religionsfriheten trues av det stadig mer triumferende terapeutiske selvet. USAs tredje president Thomas Jefferson, hovedforfatter av Uavhengighetserklæringen, sa: «But it does me no injury for my neighbor to say there are twenty gods, or no god. It neither picks my pocket nor breaks my leg.»
Med andre ord må folk få tro, mene og ytre seg, så lenge det ikke skader meg fysisk. Problemet i dag er at ‘skade’ defineres stadig mer psykisk, ikke bare fysisk. Listen i lovverket skrives stadig lenger over hva som defineres som ‘hatprat’ – ytringsfriheten og religionsfriheten må bøye seg for selvets «sårede følelser». Denne utvikling burde skremme enhver!
Kulturkriger?
Er da jeg blitt en kulturkriger? Eller ønsker jeg at kristne skal bli det? Det vil selvsagt avhenge av hva som menes med det. Men hvis inntrykket fra den amerikanske kulturkrigen legges til grunn – absolutt ikke!
Som kristne var vårt første oppdrag ‘kulturmandatet’ – å skape orden ut av kaos, drive byggende arbeid som samsvarer med menneskets natur til blomstring for enkeltmennesker og samfunn. Aktiv deltakelse i samfunnslivet med en kristen kulturvisjon har alltid kjennetegnet kirken på sitt beste og burde kjennetegne oss. Det er tross alt frukten av kristnes lære og liv som har skapt den vestlige sivilisasjon, skal vi tro den agnostiske historikeren Tom Holland.
Vi har en bedre historie
Som kristen har vi et større ja, enn nei. Vi forkynner sannhet og gjør gode gjerninger.
Dessverre har vi ofte kommet på defensiven, og er mer opptatt av å rope «nei» og krige mot andres «dårlige gjerninger». Her må vi som bibelske kristne vende blikket stadig mer fra smarttelefonen til Skriften, og slik gjenvinne frimodigheten i den beste fortellingen som finnes – evangeliet!
På samme tid lærer de nytestamentlige formaningene og forbildet oss, at vi skal: forkynne, men også forsvare; oppmuntre, men også advare. På samme vis som jeg som far lærer mine barn gode valg for livet, søker jeg også å lede dem fra dårlige valg.
Den kristne formidler først gode nyheter til liv, men en del av det innebærer også «vokt oss fra det onde». Den kjente sosiologen Philip Rieff beskriver moderne kultur som ‘antikultur’, som gjennom sine ‘dødsverk’ – ikke bygger noe nytt, bare bryter ned.
Dette er nerven i postmodernismen – som skaper kaos, ikke kosmos. Dette vil selvsagt kristne både avkle og advare mot, for så å formulere og praktisere sant og sunt kulturskapende arbeid!
Kristus
La oss ikke hovedsakelig være kjent som ‘kulturkrigere’, ei heller at vårt største bidrag til samfunnet er moralsk opprustning – selv om reformatorene understreket Bibelens ‘sivile bruk’ til å bygge et godt samfunn. Dette har sin rettmessige plass og gir rammene for et godt liv i dag.
Paulus sier til kolosserne: «Ham forkynner vi!» (Kol 1,28) Måtte vi være kjent for å forkynne Kristus – verdenshistoriens mest unike person som har gått på denne jord.
Når så Kristus – som er den bedre historien – får gripe våre hjerter og hoder, begynner våre hender å skape god kultur. Dette var hva Carl Fredrik Wisløff kalte «evangeliets breddevirkning». Vårt primære budskap er Kristus og det evige liv – den sekundære frukten av det er kultur og et bedre liv.
Hvis majoriteten vil kalle oss ‘mørkemenn’. La de gjøre det. Men jeg vil i hvert fall være kjent for å være en ‘smilende mørkemann’ som alltid setter Kristus først!
Teksten var først publisert i Dagen, 13.mai 2024
