Som en kristen, med en god kristen oppvekst, har det alltid vært klart for meg at abort er feil. Enda mer enn det; en dypt urett er det å avslutte et uskyldig og forsvarsløst liv, på det stedet hvor det skulle være på det tryggeste i mors mage. På tross av min moralske overbevisning, har det vært en sak som ikke har opptatt min tanke i hverdagen. Men dette begynner å endres.
For noen uker siden satt jeg og leste om tematikken; den moderne feministkampen for selvbestemt abort, den biologiske utviklingen til barnet i magen og de ufattelige antallene barn som har blitt abortert i Norge og verden de siste 50 årene. Bakteppet for min lesning var et bokprosjekt, men ikke minst regjerningens lovforslag om å utvide abortgrensen fra uke 12 til uke 18. Midt i mine studier måtte jeg stoppe opp, tårene begynte å trille – realitetene ved denne praksisen begynte å demre som aldri før.
Tenk på det … I 2023 ble 12.814 svangerskap avbrutt i Norge. Det er ikke bare ett tall, men 12.814 førsteklassinger som ikke skal begynne på skolen i august 2029. Det er 12.814 barn som aldri får berike verden med sitt sprudlende smil og unike personlighet. Det er 12.814 som ble fratatt sjansen til å leve et liv, stifte familie og arbeide for en bedre verden. Fra innføringen om selvbestemt abort i 1978, har 650.000 barn fått livet endt før de fikk åpne øynene utenfor mors mage. Det tilsvarer ca. 12% av Norges befolkning i dag. Siden legalisering av abort i USA i 1973, har rundt 63 millioner blitt abortert. Det settes også i perspektiv når FN sier at det er et demografisk hull på 200 millioner kvinner i verden. Som noen har kalt gendercide. Det burde få enhver kvinnesaksforkjemper til å revaluere sine paroler og kampsaker.
Noen vil kanskje innvende: «Men hva med kvinnene og deres vanskelige situasjon?» Det er en falsk motsetning at hvis en kjemper for det ufødte liv, så er man imot kvinners verdi i verden. Tvert imot har den kristne kirke en rik tradisjon på å verdsette begge deler. I den gresk-romerske verden, var de kristne en stemme for de stemmeløse, ved å tale imot abort og barnedrap av nyfødte. Ikke bare fordømte de praksisen. De reddet og adopterte forlatte barn. På samme måte når kristenretten gjorde seg gjeldende i Norge på 1000-tallet, ble det forbudt å sette de uønskede barn ut i skogen. Det kristne menneskesynet har historisk løftet kvinners verdi. I tidligere tider ble abort ofte påtvunget kvinner som hadde blitt gravide med uekte barn. Kristendommen kom og hevet kvinners verdi som skapt i Guds bilde og løftet opp ekteskapet som rammen for fruktbarhet. Det er en direkte sammenheng mellom løssluppen sex og abort; utenfor forpliktende forhold, er ofte barn uønsket. Nå ble kvinner verdsatt, menn ansvarliggjort og barn bevart.
Abortdebatten løfter mange utfordringer for kvinner som må tas på alvor. For barnet i magen derimot er det ikke en debatt, men død eller liv. Nettopp dette faktum – og hvordan jeg kan leve så uberørt i min hverdag – skremmer meg. Men akkurat nå, vekker det meg og mange flere.
Hvordan bør en kristen respons være til abortpraksisen i vår vestlige verden?
Tre stikkord: Bønn – for både barn og mor, at livet må seire; barmhjertighet – at vi hjelper sårbare kvinner og åpner våre familier for enda flere barn; men også bevisstgjøring. Først en bevisstgjøring og omvendelse for egen del. For så å være en bevisstgjøring for samfunnet rundt. Som Paulus sier: «Vi makter ikke noe imot sannheten, bare for sannheten.» (2 Kor 13,8). For oss kristne handler ikke abortdebatt og -politikk om strategi, men sannhet. Selv om kristne skulle ha flertallet imot seg, kan vi aldri slutte å være en profetisk stemme for sannheten – at livet i mors mage er fullverdig, skapt og elsket av Gud.
For meg, og for mange andre kristne, begynner det først med å våkne selv og omvende seg fra sin hverdagslige likegyldighet til tema. Ordene fra Holocaust-overlevende og Nobelprisvinner, Elie Wiesel, utfordrer dypt: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet»
Det eneste som skal aborteres, er min likegyldighet!
