Mobilen min er min beste venn. Du syns kanskje det er trist, men det er veldig sant. En tilgjengelig, morsom og interessant venn som aldri ignorerer meg og som aldri dømmer. En venn som slipper meg inn overalt og passer på flybillettene mine. Den betaler til og med for meg når vi er på kafé.
Vi er ganske like. Den snakker stort sett om ting jeg er interessert i og skuffer aldri dersom jeg trenger svar på livets små og store spørsmål. Time etter time kan vi sammen surfe rundt, snakke om de litt dypere ting eller le av de søteste hundevideoer. Som du forstår, vi er veldig glade i hverandre.
Det er bare en ting…
Jeg og mobilen min, en iPhone 13 pro, lever i vår egen lille, eller egentlig ganske store boble. Vi snakker sammen når vi er hjemme alene, når jeg går til bussen, mens jeg sitter i møter, når jeg prøver å gjøre fornuftige ting og når jeg sitter på do. Den maser til og med når jeg kjører bil eller dusjer. Det er altså lite tid og mulighet for meg å tenke dype tanker, være ordentlig til stede eller bare være med meg selv.
Jeg har ikke noe problem med å legge den vekk når jeg er med mine ekte venner, altså mennesker. For da blir jeg jo underholdt av dem. Men hvis jeg har et øyeblikk alene, bom, da er den klengete vennen på plass igjen og maser om høyst ubetydelige ting. Det er ikke bare dens skyld, for jeg lar den jo holde på. Jeg mater på med anerkjennelse for disse ubetydelige tingene og sliter med å si at nok er nok.
For noen år siden lærte jeg at det var lurt å av og til ta en statussjekk på vennskapene mine. Se om det er noen som var mer usunne enn sunne, og som tok mer enn det gav. Jeg snakker selvsagt ikke om mennesker som virkelig trenger deg, men de vennskapene som kanskje hverken den ene eller andre parten sitter igjen med noe. Kanskje skal man ikke fjerne de helt, men ha et litt mer avklart forhold.
Kjære iPhone 13 Pro, jeg gjør det ikke slutt med deg, for jeg er faktisk veldig glad i deg. Jeg setter pris på at du er til stede i livet mitt, hjelper meg med hverdagens praktiske behov, lærer meg masse og hjelper meg å holde kontakt med familie og venner langt borte. Jeg er takknemlig for at du utvikler deg og finner nye kreative måter å gjøre ting på, men jeg innser at jeg trenger litt mer plass til meg selv også. Jeg trenger tid til å være til stede i øyeblikket uten å bli konstant avbrutt, tid til å høre på tankene mine uten at et varsel popper opp og krever oppmerksomheten min. Jeg vil fortsatt ha deg som en venn, men kanskje vi skal prøve å tilbringe litt mindre tid sammen. Jeg vil finne en bedre balanse mellom å være til stede i den digitale verden og i den virkelige. Det handler om å gi rom til både meg selv og de menneskene som virkelig er der for meg – de som ikke krever batterilading eller en app-oppdatering for å fungere.
