Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet. Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte.
Disse versene beskriver det første kristne kristne fellesskapet og er verdt å lese en gang til. Og verdt å la seg utfordre av.
Når vi er ute for Familie & Medier på møtebesøk, er det ikke alltid medieseminar eller medierelaterte taler vi holder. Dypest sett ønsker vi å føre mennesker nærmere Jesus og gi dem et levende møte med ham. Og vi er overbevist om at det i neste omgang både gjør noe med vår mediebruk og også hvordan vi kan spre evangeliet gjennom mediene.
Men hva i all verden forteller denne teksten?
1. De var et fellesskap preget av Bibelen, bønn og Den hellige ånds kraft.
Fundamentet for det kristne livet og det kristne fellesskapet er alltid disse elementene. De har ikke endret seg, selv om omgivelsene hele tiden er i forandring og vi skal tilpasse oss den kulturen vi lever i. Bibelen. Bønnen. Den hellige ånds kraft.
2. Alle de troende var ett i hjerte og sinn.
I dag finnes det tusenvis av kristne kirkesamfunn. Tallene er omstridte og varierer fra 9000 og opp til over 50 000. Uansett antall, det er et stykke fra det å være «ett i hjerte og sinn». Jeg mener det er en stor sorg at vi har valgt å splitte oss opp, og på den måten skape et svært fragmentert bilde til andre mennesker om hvem Jesus er. Jesus ba slik like før han ble korsfestet, fra Joh 17:
Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.
Er det noe verden trenger, så er det å skjønne at Gud elsker dem. Enhet blant Guds folk er en vei til å la dem skjønne det.
Så er det mye å si om den krevende veien frem dit, lærespørsmål, krevende relasjonelle tema og så videre. Men Jesu bønn er tydelig.
3. Ingen regnet det de eide som sitt eget. De hadde alt felles. Ingen led nød.
For en motkultur mot et individualistisk forbrukersamfunn! Her møter vi en slags kristenkommunisme som utfordrer oss dypt inni hjertet (og i bankkortet). Er det meningen at vi også skal leve slik? Jeg er ikke ferdig med det spørsmålet – eller i forberedelsene til talen neste uke – men foreløpig er min konlusjon at spørsmålet er feil stilt. Vi må spørre: Hva vil det si å tilhøre Jesus? Noen av svarene vil være:
a. Vi er døde og Kristus lever i oss. Jada, det er en sær påstand, men vi kan lese om det bl.a. i Gal 2,20
b. Vårt hjemland er i himmelen. Vi tilhører et annet rike. Dette kan vi bl.a. lese om i Kol 3,1ff
c. Igjen: Vi er ett. Vi tilhører hverandre, slik kroppsdelene hører til kroppen (1.Kor 12), i gjensidig avhengighet.
d. Lykke er å tilhøre Gud, å være hans elskede barn. Ikke i å eie og forbruke. Les Saligprisningene i Bergprekenen (Matt 5) for å se noe av hvor lykken egentlig finnes.
4. Stor kraft og nåde var over dem.
Apostlenes gjerninger forteller om hvordan mennesker hele tiden fikk nye møter av denne nåden, som gav dem håp, tilgivelse, gjenopprettelse og frihet. Og hvordan Guds kraft forandret mennesker hele tiden. Troen på Gud er noe mer enn en livsfilosofi eller en tilslutning til en rekke (riktignok viktige) læresetninger. Det er et liv sammen Gud, vår Far, som elsker oss, ser oss, tilgir oss, bekrefter oss, gir oss håp, mening og tilhørighet.
Så langt har jeg kommet med mine taleforberedelser til nå – og jeg valgte å dele dem med dere en fredag ettermiddag. Har du innspill til hva du synes jeg bør ta med i talen, send meg gjerne en e-post til jarle@fom.no!
(Ill. freeimages.com/BSK)