Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Vi kan ikke ha sett det komme. Ellers ville vi ha bremset. Men vi har gjort alt annet enn å bremse. Tempoet i den digitale revolusjonen har gått ekstremt fort. Hvem husker livet før smarttelefonen? Eller livet uten Facebook? Og vi snakker om kun 6-8 år tilbake i tid …
Det har gått fort. Fortere enn utviklingen av en moden og gjennomtenkt bruk av de digitale mediene. For modning og refleksjon krever tid. Ro. Oppmerksomhet. Tilstedeværelse. Nettopp de områdene som trues av en konstant påkoblet hverdag.
Plutselig satt vi der, hele gjengen, med hver vår skjerm. Psykologer og leger gikk ut og advarte foreldre mot å la mobilen stjele den viktige kontakten mellom barn og foreldre. Noen fortalte om barn som utviklet mobilsjalusi, en opplevelse av avvisning fra foreldrene til fordel for mobilen. Forskere i USA laget et eget ord, "phubbing", som defineres som å overse noen i en sosial sammenheng ved å se på mobilen i stedet for å gi dem din oppmerksomhet. Det var ikke bare relasjonen foreldre-barn som led under skjermepidemien vår. Dette gjaldt alle viktige relasjoner. En ny studie – og sunt bondevett – viste at det var fare på ferde for parforhold når mobilen stjal tiden og oppmerksomheten partene trengte for å bygge en god relasjon. Med ujevne mellomrom kom det kronikker og reportasjer som fortalte om de negative sidene ved å se ned i en skjerm "hele tiden". Og vi andre nikket tankefullt, kjente det gjorde litt vondt, delte sakene i sosiale medier (!) og fortsatte å ha blikk og tanker rettet mot skjermen.
Er det et gedigent, feilslått sosialt eksperiment vi er vitne til? Ser vi et tilsynelatende godt, underholdende og lærerikt verktøy som har vokst seg til et monster i våre liv? Har vi gått fra å bruke mobilen til å bli dens slave?
Hvis virkeligheten er at våre blikk møtes mindre og mindre fordi de gir tapt i kampen mot skjermen, er jeg redd svaret er ja. For i øyekontakten ligger noe av det viktigste for å bli kjent med, forstå og bygge gode relasjoner med den andre. Og den andre opplever seg sett, møtt og verdsatt i våre blikk. Når vi mister det, mister vi noe av det viktigste vi mennesker har å gi hverandre.
Maler jeg fanden på veggen nå? Er jeg en akterutseilt teknologiskeptiker som ikke forstår at smarttelefonen er kommet for å bli? I hodet mitt roper en stemme: "Jarle, du må huske å skrive at skjermene kan gi oss mye glede, læring og faktisk også fellesskap!" Jada, jada. Og stemmen – for øvrig en sørlending – fortsetter: "Slapp av, Jarle. Det går greit."
Problemet er at jeg ikke er overbevist om at det går greit. Ikke før vår menneskelige modning har tatt igjen den teknologiske utviklingen og vi evner å ta valg som prioriterer tilstedeværelse.
Vi har en verden full av konfliktfylte, brutte og ødelagte relasjoner. Mellom barn og foreldre, mellom ektefeller og venner. Relasjoner som skulle være viktige bærebjelker i tilværelsen og i samfunnsstrukturen. I de langt fleste tilfeller er det meningsløst å legge skylden på mobiltelefonen for disse problemene. Og for meg handler det ikke om å plassere skylden et spesielt sted, men spørre oss om hvilke valg vi må ta i hverdagen – også de små hverdagsvalgene – for å styrke de viktige relasjonene i våre liv. Da er det vesentlig å ha et sunt og avklart forhold til egen skjermbruk.
Siste vers i siste bok i Bibelens første del, Det gamle testamentet, tegner opp et vakkert fremtidsbilde. Profetien bringer til oss de gjenopprettede relasjoners håp, der den forteller om en tid da Gud "skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene". Det håpet vil jeg gjerne gi et glimt av allerede nå. Men da må kanskje skjermen legges bort. I lengre perioder enn nå.
