Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Det var på sin plass at Vebjørn Selbekk og Flemming Rose fikk Fritt Ords Honnør forrige uke. Omsider. I den forbindelse uttalte politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, at Selbekk er den viktigste stemmen vi har i debatten om ytringsfrihet. Familie & Medier stiller seg i rekken av gratulanter. For i et samfunn der mennesker blir forfulgt og drept på grunn av sine religionskritiske ytringer, er det helt grunnleggende at vi står sammen i kampen for det frie ord. Og Selbekk stod alene altfor lenge.
I et fritt samfunn må det alltid være frihet til å uttrykke sine holdninger, meninger og ideer. Selv om andre blir krenket. Selv om jeg blir krenket. Dermed er det også positivt at blasfemiparagrafen ble fjernet i år . For hvor mye jeg enn opplever at det er vondt når min tro blir latterliggjort og Gud blir trukket ned i søla, er det en pris vi må være villig til å betale. For vi trenger et juridisk, udiskutabelt handlingsrom for ytringer som pirker borti de mest sårbare områdene av vår tro. På sitt beste kan de bidra til å avdekke religiøse overgrep. Hvis vi gir slipp på denne friheten, får vi "de krenkede følelsers diktatur". Selv om det er med et ønske om å forsvare Gud og beskytte landet vårt mot destruktiv gudsbespottelse. Og ved neste veikryss kan det være vi kristne – med en del motstrøms holdninger – som møter stengte dører for våre ytringer om rett og galt. Gud klarer seg. Han som har all makt i himmel og på jord, er også den som dømmer.
Men har ytringsfriheten noen grenser? Svaret på dette et klart "ja". Det vet selvsagt også nevnte Skartveit. Men når hun i sin kommentar i lørdagens VG skriver: "Et problem nå er alle de som putter på et "men" når de snakker om ytringsfrihet", er jeg redd det får andre konsekvenser enn hun har tenkt. For samtidig som det er nødvendig med en kontinuerlig kamp for ytringsfriheten, er det også nødvendig med en kontinuerlig bevisstgjøring om dens grenser. Først og fremst juridisk. For ikke alle ytringer er lovlige. I tilfeller der ytringsfriheten brukes til å oppfordre til ulovlige handlinger, er det andre lovparagrafer som trer inn og begrenser det frie ord. Og all trakasseringen og sexistiske meldinger som kvinnelige samfunnsdebattanter møtes med – og som i praksis hindrer deres ytringsfrihet – viser at altfor mange har slettet dette "men" i sin bruk av ytringsfriheten.
I tillegg har denne saken også en moralsk side. For ikke alle ytringer som er lovlige, er ønskede. Samtidig som vi forsvarer det frie ord, må vi også ha en kontinuerlig samtale om hvilket samfunn vi vil ha, om hvilke ytringer som bygger opp, fremmer menneskeverd og former et varmere fellesskap. Vi kan ikke forby alt krenkende eller nedbrytende med lov eller sensur. Men det er essensielt at vi likevel går i kampen for å fremme det som er rett, sant og godt.
Forrige uke skrev Enrique Drageseth kronikken "Lei av å skjule at jeg er jøde" i Dagbladet. Der setter han ord på latterliggjøringen, forakten og jødehatet han og familien har møtt. På bussen, på skolen, i middagsselskap. Hitler skulle ha fått mulighet til å fullføre det han startet, var et av utsagnene de hadde møtt. Noen av utsagnene ville kanskje blitt dømt av norsk lov. Men de fleste utsagnene mot Drageseth ville trolig ikke vært ulovlige. Ytringsfrihetens vide rammer gir rom for forakt. Men gjenspeiler de et samfunn vi ønsker?
Om vi skal forby alle ytringer vi ikke liker, vil vi få et følelsesmessig diktatur og en brutal innskrenkning av det frie ord. Men like mye: Om ytringsfriheten ikke får bli fulgt av en samtale om dens "men", er jeg redd vi kommer til å se stadig flere som bruker sin lovlige frihet til å utrykke destruktive holdninger og meninger. Derfor må vi klare å både holde frem en uforbeholden støtte til de frie ytringer og samtidig holde samtalen varm om frihetens juridiske og moralske "men".
