Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Selv om det er viktig å ta vare på kristendommens viktige innflytelse på landet, er det likevel tid for en reorientering. Som menighet er det helt essensielt å spørre oss om hva det vil si å være kristen i møte med omgivelsene i 2016. Og for vår del, ikke minst i møte med mediene.
Noen ganger sitter jeg med opplevelsen av at det er vår kristne kulturarv som skal redde misjonsoppdraget i Norge – og kanskje også kirkens eksistensberettigelse i samfunnet. I et samfunn der relasjonen til kristendommen blir fjernere og fjernere, er det nærliggende å gå inn i en kamp for å bevare, beskytte og holde fast på. Historisk sett har kirken hatt posisjoner, nytt privilegier og bidratt til viktig kulturbygging. Problemet er at det kristne oppdraget ikke handler om å bevare fortiden. Vi skal lære av den. Men hver generasjon trenger å møte Jesus gjennom nåtidens levende tro.
For en stund siden fant jeg frem en 24 år gammel bok som hadde stått og støvet ned i bokhylla. Boka heter «Ropet fra byene» og er skrevet av Floyd McClung, som har arbeidet som misjonær i Amsterdam i mange år. Han forteller en historie om en samtale han hadde med et par som hadde arbeidet som misjonærer i India en liten stund. Da de hadde ankommet landet, hadde de blitt sjokkert og sinte over avgudsdyrkelsen de så, og bestemte seg for å «gå ut på gatene, inn i templene, hjem til hindu-prestene og forkynne hva Bibelen sier om avgudsdyrkelse. De følte de måtte advare folket mot Guds kommende dom».
McClung synes det hørtes bra ut, men det var likevel noe som manglet. Derfor stilte han dem tre enkle spørsmål. Og de spørsmålene bør utfordre oss også i dag, som lever og bor i et samfunn som i stor grad har vendt Gud ryggen og har laget seg sine egne avguder i mange synlige og usynlige former. Det første var: «Har (dere) ikke-kristne, indiske venner. Er dere på fornavn med noen av dem, har de vært hjemme hos dere, har dere besøkt dem, liker dere noen av dem som mennesker?»
Dessverre måtte de besvare spørsmålet med stillhet og noe uklar mumling.
Deretter spurte han: «Men kan dere nevne tre eller fire ting ved denne kulturen som dere virkelig setter pris på, og som dere har fått respekt for?»
Noe perplekse benektet de dette. Tross alt var jo landet styrt av demoniske krefter.
McClung fortsatte med det tredje spørsmålet: «Dere har vært her i åtte måneder. Dere har rukket å oppleve kulturen, møte mennesker, se behovene i dette landet. Har dere fastet for India, har det vært umulig å sove enkelte netter fordi det ligger en bønnebyrde for landet på hjertene deres? Har dere grått for India?»
Stillheten ble virkelig trykkende.
McClung skriver: «Med stor sorg i hjertet forklarte jeg at de ikke hadde autoritet til å forkynne evangeliet i India. Før de så det positive i kulturen, hadde indiske venner, fikk sine sosiale og vennskapelige behov dekket gjennom personlig kontakt med ikke-kristne, og deres hjerter var knust av dyp kjærlighet til folket, hadde de ingen rett til å forkynne evangeliet for inderne, eller å løfte fingeren med selv den mest forsiktige irettesettelse av avgudsdyrkelsen i landet.»
Ekte vennskap, respekt for kulturen, og dyp, Gudgitt kjærlighet til menneskene. Det er ikke bare misjonærer i India som kan la seg utfordre i møte med slike spørsmål. Her er også livgivende visdom å hente for oss som jobber med kristent samfunnsengasjement i et etterkristent land.
