Jeg skal ikke gå inn på de samfunnsmessige strømningene som førte til valg av ny president. Heller ikke vil jeg mene noe om dette gjør verden til et farligere sted eller om Trump blir en god president. Mange hoder, klokere enn meg, har ment mye om dette i etterkant av sjokkvalget. Men jeg tror dette valget er en gyllen anledning for pressen til selvransakelse.
Gard Steiro, nyhetsredaktør i VG, hadde en svært interessant refleksjon i podkasten «Giæver og Joffen». Han uttalte at journalistene som dekket valget sto i fare for å tegne et karikert bilde av Trump, uten å virkelig forstå de strømningene som drev folk til å stemme på ham. Og han fortsatte:
«Medier har tradisjonelt sett vært en folkets vaktbikkje mot makten og eliten. Men i alle land har mediene i de siste årene gått i mye større grad over til å bli eliten. Journalister og kommentatorer er en nokså homogen gruppe. Dere er, med respekt å melde, ikke ekstremt folkelige i alt dere foretar dere. Og det gjør at dere kanskje ikke forstår folk, og det bilde som tegnes av velgerne, blir karikert.»
Denne dynamikken gjelder ikke bare i USA, påpeker Steiro.
«Selv om Norge er et mye likere samfunn, skal vi være oppmerksom på det samme her også. Det er forskjell på å bo på Bømlo og innenfor Ring 3 i Oslo. Når det er snakk om tilliten til mediene fremover, er det å forstå folk som bor andre steder enn den boblen vi befinner oss i, ganske viktig for å kunne rapportere skikkelig inn mot et valg.»
Jeg tror dette problemet gjelder journalistikken generelt, ikke bare i forbindelse med et valg. Norge er et mangfoldig land, med ulike livssyn, verdier og perspektiv på tilværelsen. Det er ulike geografiske forskjeller og ulike samfunnslag. Eliten står i fare for å betrakte verden ovenfra, ofte med en begrenset forståelse for «folket». Hvis det stemmer at pressen i større grad er blitt en del av eliten, står vi i fare for å få et demokratisk problem på sikt. For pressen er den fjerde statsmakt, en viktig vaktbikkje mot makten. Det fungerer dårlig om man selv blir en del av denne makten.
«90 prosent av vinkling på saken er bestemt på redaksjonsmøtet, før journalistene kontakter intervjuobjektene», uttalte en journalist til meg en gang. Fortellingene skapes på forhånd, ut fra redaksjonens innsyn, antakelser og forventninger til hva de vil møte blant «folket». Hvem som får rollen som helt eller skurk, offer eller ekspert, farges – helt naturlig – av hva redaksjonen mener er viktig eller uvesentlig, rett eller galt. Da er det usedvanlig viktig å ha et mangfold av meninger i redaksjonen, å fremelske det ukorrekte, provoserende og de ulike perspektivene på en sak.
Journalister har ofte blitt beskylt for å løpe i flokk. Man velger samme vinkling, og i mediefortellingen tildeles aktørene de samme rollene. I denne situasjonen kreves det mot for å være en motstemme, den ene som forsøker å fortelle flokken at det finnes nyanser de ikke ser.
«Djevelens advokat» er betegnelsen på en kirkelig embedsmann som hadde en spesiell oppgave under helgenkåringer. Han skulle komme med argumenter som tilsa at kandidaten ikke skulle bli kåret til helgen. Dette skulle kvalitetssikre kanoniseringsprosessen og gjøre at alle viktige perspektiv kom frem. Enhver redaksjon bør utpeke en «djevelens advokat», en person som skal tale mindretallets sak. En som kan gå ut av flokken og si at keiseren er naken, ja som også våger å si at redaksjonen er naken. Slik kan pressen unngå å bli et ekkokammer og øke sin forståelse for mangfoldet av perspektiv og livssyn som finnes i samfunnet.
