– Det har blitt min rolle, og da tar jeg den

– Jeg er overrasket over hvor mange som baretar for gitt at en politisk korrekt måte å tenke på er riktig. Man trenger nesten ikke å tenke etter hva som er grunnene for det man står for. Folk mener at dersom tanken er moderne, er den bra.

Espen Ottosen har representert Bibelen, troen og kristne i den offentlige debatten i over 25 år. Han var nærmest en fast deltaker da TV 2 sendte Holmgang og Tabloid, han har vært spaltist i Aftenposten og bidratt til en god debatt i de store, kjente mediene i Norge.

Mye har skjedd på de 25 årene – kanskje mest de siste ti, hvor smarttelefonen og sosiale medier har tatt over menneskers liv og hvor lineær-tv ligger for døden.

– Det er to ting jeg har opplevd selv. Debattarenaene har blitt mange flere på grunn av sosiale medier. Samtidig har det blitt færre debattflater i allmenne medier. Mens NRK fortsatt holder stand, er det få andre programmer hvor det legges til rette for en god debatt. Ottosen har selv tatt med seg tastaturet inn på Facebook.

– Jeg var sikkert med i 15 programmer av Holmgang på TV 2 og stilte opp i P4 og Kanal 24 sine debatt-programmer. I dag kan Facebook og Twitter ta mye tid om man engasjerer seg der i debatt. Selv har jeg valgt Facebook, for i de allmenne mediene er det færre «arrangerte» debatter nå enn tidligere, sier han.

• Ønsker du å delta i den offentlige debatten, men usikker på hvordan du går frem? Les vårt Veikart til offentlig debatt.

Samlivsetikk

Vi treffer den kjente samfunnsdebattanten på hovedkontoret til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Høsten som ligger bak oss, tok mye tid for NLMs informasjonsleder. Espen Ottosen ble utpekt av VG som den som skulle forsvare såkalt konversjonsterapi i deres dokumentarserie «Homoterapi».

Men det er ikke første gang han har blitt ansiktet og representanten for det klassiske, kristne synet på samlivsetikk. Den rollen har han hatt i mange år – og for mange er det gjerne det de forbinder personen Espen Ottosen med.

– Det er faren, og innimellom er jeg redd for at folk som kun ser meg gjennom mediene skal tro at jeg er mer opptatt av samlivsetikk enn Jesus.

NLM er en av verdens største misjonsorganisasjoner, med arbeid i over 15 land. Espen er glad for at organisasjonen ikke ser på hans rolle i verdidebatter som en motsetning til NLMs arbeid, selv om han ofte får spørsmål som «vil du virkelig ikke ha frem andre ting i offentligheten enn kontroversiell samlivsetikk?» og «er det ikke viktigere for deg og NLM å nå ut med evangeliet?»

– Vi ønsker å være en organisasjon som når ut med evangeliet til mennesker, samtidig som vi er en organisasjon som er tydelige på vår bibelske forankring.

• – Det handler ikke om å vinne debattene, men å vinne mennesker. Les Jarle Haugland som skriver om Debatt i 3D.

– Pest eller kolera

Personlig er han skeptisk til en mediestrategi som innebærer at man ligger altfor lavt i offentligheten.

– Jeg mener ikke at homofilt samliv er en stor synd eller et særlig viktig samlivstema, men jeg er ikke komfortabel med at vi er helt tause om hva vi står for når kritikken kommer og mediene spør.

Det oppleves som et dilemma for samfunnsdebattanten.

– Det er litt pest eller kolera. Velger man taushet kan vi se feige ut og det oppleves som at vi gir opp ståstedet vårt i det offentlige rom. Velger vi å gjøre som jeg gjør, å være offentlig, kan det se ut som vi overdimensjonerer et lite saksfelt.

Ikke bedre med taushet

Debattene har også de siste årene hardnet til, men Espen står like støtt nå som han gjorde på 90-tallet. Han har aldri angret og det er heller ikke aktuelt å trekke seg tilbake.

– Hadde jeg valgt å være taus og alle andre kristne ledere hadde valgt å være taus, så tror jeg ikke kristne hadde fått noe bedre rykte, sier Espen.

Selv om kristne hadde forholdt seg tause, kunne VG fortsatt lagd sin dokumentar om homoterapi, mener han.

– Hvis ingen kristne hadde uttalt seg ville deres fortelling vært enerådende, sier han.

– Jeg tror ikke det hadde vært bedre.

Ble tidlig engasjert

Han setter seg godt til rette ved møtebordet på kontoret sitt. Noen minutter tidligere kom han ruslende over parkeringsplassen som skiller NLM-kontoret og Fjellhaug Bibelskole, hvor han deler lunsjfellesskap med elever og ansatte.

Det var her det startet for snart 30 år siden.

– Som student på misjonshøgskolen leste jeg Dagen og Vårt Land nøye og lot meg engasjere. Jeg skrev ting til begge de kristne dagsavisene. Det må ha vært tilbake i 92 eller 93, sier Ottosen, som allerede hadde studert journalistikk på Mediehøgskolen Gimlekollen.

Han begynte å skrive for tidsskriftet Fast Grunn, og som 24-åring ble han redaktør for NLMs ungdomsblad, Ungdom og Tiden.

– Det ble mye skriving, veldig tidlig.

Ikke lenge etter var Ottosen sine meninger tilgjengelig i både de store avisene og på de allmenne tv-kanalene.

– Jeg husker ikke nøyaktig når, men jeg skrev i VG og Aftenposten før jeg reiste til Peru i 1998. Og da jeg var redaktør for Ungdom og Tiden var jeg med i en NRKdebatt med temaet «er det greit at et voldtektsoffer tar saken i egne hender når politiet ikke gjør det?»

– Hvis jeg har lest og opplevd at noen har bommet veldig i sin kritikk av kristne, har jeg blitt engasjert og fått lyst å kommunisere det.

Savner gode motargumenter

Gjennom årene som skribent og debattant har Espen opplevd lignende debatter som preget mediebildet i fjor høst.

– Over flere år har jeg møtt debatten som handler om at man må frata statsstøtte til kristne som mener sånn og sånn. Men jeg opplever at avkristningen har ført til at det er mer akseptabelt å mene det nå enn før. De stemmene som roper etter forbud og kutt i statsstøtte har blitt sterkere og flere, mener han.

Det gjør at han må tåle flere «angrep» med påstander.

– Det syns jeg er det vanskeligste med vår tids debattkultur – at det er veldig mange, særlig i kommentarfeltene, som ikke nøyer seg med annet enn karakteristikker og merkelapper.

«Dette er bare dumt».

«Vi lever tross alt ikke i 1950 eller middelalderen».

«Du er en moralist».

Merkelapper uten argumenter. Ottosen er ikke imponert.

– Jeg har tro på debatt og orker ikke miste den, men jeg innser at det er store forskjeller på å stemple andre og det å argumentere. Det tar plass og tid å argumentere for sitt ståsted, i motsetning til å karakterisere en annen som middelaldersk.

Selv prøver han å gjøre det skikkelig. Skal han først mene noe, legger han tid og innsats i det han skriver. Hvis ikke lar han det være.

– Jesus tilgir all synd

I boka Jomfrumark skriver Peter Halldorf at det er en fare for at kirkens kamp for den kristne etikken kan kommunisere et skjebnesvangert budskap: kirkens viktigste oppgave er samfunnets moralske opprustning.

«Umerkelig og uten noen egentlig hensikt skjer det en glidning fra moral til moralisme, som fjerner oss fra evangeliet.»

Halldorf peker på at kristendommens egentlige og unike bidrag til menneskene ikke er moralsk, men befrielsens evangelium.

– Hva tenker du om kristen deltakelse i offentlig verdidebatt, sett i lys av det Halldorf skriver?

– Jeg er redd for, sier han og legger inn en tenkepause.

– Redd for at kristne kan oppfattes som moralister. Derfor ønsker jeg å få frem, og prøver å gjøre det i de aktuelle debattene, at kristendommen ikke handler om å leve på en spesiell måte. Det handler om å tro at Jesus tilgir all synd.

Moralisme er blitt et utvannet begrep

Også her opplever han et dilemma.

– Når spørsmålet om jeg mener at homofilt samliv er synd kommer, da kan det høres ut som et «Goddag mann økseskaft», hvis alt jeg har på hjertet er at Jesus tilgir alle synder.

Samtidig er han opptatt av det og mener at vi unngår moralisme hvis vi bare får frem at alle mennesker er syndere – både stort og smått – og at vi alle trenger Jesu tilgivelse.

– Det frustrerer meg innimellom. For jeg opplever at begrepet moralisme sjeldent blir godt definert. Noen ganger blir det brukt om mennesker som mener noe om etikk og moral. Det er svært problematisk.

Moralisme er blitt et utvannet begrep, mener Espen. Et begrep som brukes mer som en merkelapp enn et opplysende begrep.

– Men jeg beskylder ikke Haldorf for det, altså. Han har nok et mer balansert syn på hva moralisme er. Men jeg tror at i resten av samfunnet brukes ikke begrepet på noe annen måte enn som et skjellsord.

Homoterapi

Moralist-merkelappen fikk han også i høst da VGTV lanserte serien «Homoterapi». Mange debattinnlegg ble skrevet og han deltok i flere direkte debatter, blant annet på God Morgen Norge på TV 2.

– Det var veldig vanskelig. VG hadde bestemt seg for at jeg skulle være positiv til homoterapi og tenkte at hvis man mener at seksuell orientering for noen mennesker kan endres, da er man positiv til homoterapi. Jeg har møtt mange mennesker som har opplevd endring i sin seksuelle orientering og jeg vil ikke mistro dem. Men for meg er det noe annet enn å støtte homoterapi som en slags behandlingsform som kan endre seksuell orientering.

Det ble vanskelig å frem at det faktisk er mulig å ha flere tanker i hodet på en gang.

– Savnet du flere stemmer som støttet deg i mediene?

– Nei, i utgangspunktet gjorde jeg ikke det. Totalt sett ble det en del stemmer av kristne homofile som var fremme med sine meninger.

Flere av disse var personer som man møter i boken til Espen, Mine homofile venner.

Motstanden mot homoterapi kommer ofte fra homofile som mener det er en selvfølge å leve i et homofilt forhold, og at det må likestilles med et heterofilt forhold. Derfor mener Espen at akkurat disse historiene ble viktig å få frem.

– Som en heterofil familiemann har jeg ikke troverdighet i en slik sammenheng. Men det har mennesker som har kjent på homofile følelser. Jeg er glad for de stemmene som kom fram, sier han.

– Det har blitt min rolle

Han er også takknemlig for støtten han fikk fra hele kristen-Norge både under og etter homoterapi-debatten. Og han forstår godt at det ikke er flere kristne ledere som tar steget ut i de store avisene.

– De aller fleste kristne ledere ønsker ikke å bli forbundet med homoterapi eller en beslektet debatt. Jeg forstår godt frykten for å få et stempel når man deltar i en slik debatt. Det er ikke alle som skal kjenne på et ansvar for å stå i en offentlig debatt, mener Espen.

Han trekker frem personer som står i et lokalt arbeid som et eksempel.

– Hvis man møter en gjeng med ungdommer hver fredag, har jeg stor forståelse for at det kan skurre for deres kommunikasjon hvis de blir et offentlig ansikt i kontroversielle spørsmål.

Selv har han aldri klaget over at det ikke finnes flere kristne stemmer.

– Av og til tenker jeg at det har blitt min rolle, og da tar jeg den.

Teksten ble først publisert i På Bølgelengde, februar 2020