Vi er samlet i Incheon utenfor Seoul – over 5000 kristne fra over 200 land til historiens fjerde kongress i Lausannebevegelsen. Dette er en misjonsbevegelse for den evangeliske delen av kirkelandskapet. Biskoper, økonomistudenter, pastorer, gründere, generalsekretærer og andre skal være sammen i ei uke for å samtale om viktige tema for kirkens oppdrag.
Vi er rundt 50 nordmenn, og jeg er der som leder for Tro & Medier. Kollega Kjetil Fyllingen er også der; han har «Damaris-hatten» på. Margunn og Lars Dahle fra Damaris er i den norske delegasjonen; de har i en årrekke hatt en viktig rolle i bevegelsens medienettverk.
Temaene spenner bredt: Kunstig intelligens, digital utvikling, miljøvern, kampen for rettferdighet, Bibelens plass i vår tid og evangeliet til unådde folkeslag.
Det er utrolig lærerikt å lytte til kristne fra andre kulturer og folkeslag; det gir perspektiv og ydmykhet for en nordmann som lever i et sekularisert land der vi har latt oss overbevise av myten om at troen er en privatsak. At troen er en privatsak ville vært utenkelig for svært mange av de andre deltakerne.
Dypest inntrykk gjør dagen da fokuset rettes mot kristne som blir forfulgt for sin tro. Rundt bordet mitt, sitter blant annet Samuel fra Nigeria.
– To av mine kolleger er drept, forteller han med noe som nesten er en skremmende ro.
– Når vi ansetter nye folk i vår organisasjon, forbereder vi dem alltid på at dette vil kunne skje. Vi lærer dem opp, samtidig som vi spør dem: «Er dere klar for dette?».
Jeg sitter også sammen med Kurnia fra Indonesia, men som nå bor i USA. Han viser frem et arr på underarmen sin og forteller: – Dette er fra den gangen de forsøkte å kuttet av meg armen.
På storskjermene får vi en videohilsen fra en av kvinnene som ble frigjort fra den islamistiske gruppen Boko Haram i Nigeria. Det er hjerteskjærende å høre henne fortelle om sine venner – hun navngir flere av dem – som fortsatt er i fangenskap.
Ord blir tomme, og hele salen samles i bønn for våre kristne søsken som lider for sin tro. Men et spørsmål ligger og surrer i hodet: Hva har dette å si for oss i Norge?
Samuel sier med tyngde: – Vi trenger dere i kirken i Vesten. Det kommer tider der vi ikke orker mer, der vi ikke en gang orker å be. Da trenger vi å vite at det finnes kristne som er sterke og som ber for oss.
Jeg tar med meg enormt mange inntrykk fra den verdensvide kirke. Jeg har fått venner fra flere verdensdeler, selv om jeg trolig ikke vil treffe dem igjen før vi møtes i himmelen. Å lovsynge sammen med et enormt mangfold av mennesker er en forsmak på paradis. Men aller mest tar jeg med meg Samuels ord:
– Vi trenger dere, at dere er sterke og ber for oss når vi ikke klarer mer.
