Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Hvert år på denne tiden har jeg denne uka, sammen med alle som er med på kampanjen Familie & Medier har hatt siden 2012. Og vanligvis skjer det samme hos meg hvert år. Jeg kjeder meg, blir litt rastløs, men samtidig kjenner jeg at det gjør meg godt.
Jeg tror ikke jeg er alene om å trenge skjermfrie perioder. I en hverdag der vi i gjennomsnitt bruker over seks timer på forskjellige skjermaktiviteter og sjekker mobilen hvert sjette minutt, trenger vi å gjenfinne livets små, analoge pustehull. Ikke minst er det tre viktige relasjoner som nyter godt av at hjerne og hjerte har noen dagers fri fra skjermene vi omgir oss med.
For det første handler det om relasjonen til oss selv, der man altfor lett tyr til de digitale distraksjonene for å unngå å se seg selv i ansiktet. En krangel kan glemmes gjennom flukten inn i de digitale stimuli. Samlivsproblemer løses med pornografi. Det usikre selvbildet løses gjennom en statusoppdatering som skaffer likes. Og rastløsheten, en følge av den hurtige livsstilen som hindrer røttene å hente næring fra de dypere kildene, møtes ikke gjennom å ta et analogt hvileskjær, men ved å fortsette det digitale løpet. Skjermfrie perioder blir da noe vi trenger å gjennomføre for å møte oss selv igjen, hvor ubehagelig det enn er. For i andre enden kan man komme ut som et mer helt menneske.
For det andre handler det om relasjonen til våre medmennesker. Det første vi mister når øynene våre er festet på skjermer, er blikkontakten. Det neste som forsvinner, er oppmerksomheten og tilstedeværelsen, og dermed forståelsen av hvordan andre mennesker har det. Dersom denne tilstanden griper for dypt inn i dagliglivet, vil relasjonene til menneskene vi omgås, bli skadelidende. Det er svært trist om historien viser oss at vi sviktet de viktigste menneskene rundt oss til fordel for en skjerm. Med ganske enkle, men kanskje krevende, grep kan vi igjen løfte blikket og se inn i andres ansikt med oppmerksomhet og tilstedeværelse – og viktige relasjoner ivaretas og styrkes.
For det tredje handler det om vår relasjon til Gud. Han blander seg ikke inn i ropene som kjemper om vår oppmerksomhet. Han ønsker å lede oss inn i stillheten, der vi er til stede i oss selv – og der vil han hviske sitt levende og livgivende budskap til oss. Derfor trenger vi å lære oss å stenge døren for de digitale distraksjonene, hvor nyttige, morsomme eller spennende de enn er, og være stille hos Gud. Og når vi lar andre røster bli stille, kan vi høre jubelropet som danner kirkens grunnvoll, som springer ut fra påskehøytiden som nærmer seg. Dette jubelropet sprer seg inn i alle kirkens blodårer og ut i alle lemmene: «Jesus lever! Døden er oppslukt, seieren vunnet!»
Velkommen til å bli med på en livsstil med flere skjermfrie soner og perioder! For noen av oss begynner det med en årlig skjermfri uke.
