DEKONSTRUKSJON: Når mennesker dekonstruerer troen, tidligere bekjennelser svekkes og menighetsengasjementet avtar, er det ofte i virkeligheten en omvendelse til samtidens sekulære script. Men sannheten består. Skriftene peker på Jesus.
De siste dagene har både Dagen og Vårt Land skrevet om Jens Petter Mobergs masteroppgave, som omhandler unge kristnes dekonstruksjon av troen. Fenomenet er selvsagt ikke nytt. Ved begynnelsen av mine teologistudier ble jeg introdusert for den ofte siterte boken You Lost Me, hvor David Kinnaman kunne fortelle at hele 70 prosent av unge som var vokst opp i evangelikale kirker i USA, ikke var menighetsaktive i midten av 20-årene.
Studien «Kristen tro på glid?» ifra Sverige i 2022, viser at tallene treffer godt på våre breddegrader også. Årsakene er selvsagt sammensatte. Ikke alle forlater på grunn av dekonstruksjon, men mange. Særlig virker det å være en trend blant millenials, hvor dekonstruksjon har blitt et buzzord, med påfølgende emneknagg exvangelical.
Selve livsfundamentet
I møte med fortellingene til unge voksne som gjennomgår en dekonstruksjon av trosforestillinger og evaluering av erfaringer, melder det seg hos meg både sympati og forståelse. Sympati siden en troskrise som oftest også er en livskrise, ettersom de begge er tett sammenvevd.
Spørsmålene som kan reises kan virke truende overfor selve livsfundamentet som innbefatter både mening, selvforståelse og fellesskap. Men også forståelse, ettersom en helt naturlig utvikling i ethvert menneske er at ungdommens idealisme møter voksenlivets realisme i bleieskiftene, arbeidskonfliktene og kompleksitetene livet så ubarmhjertig tildeler oss alle.
Jeg hadde min ungdomstid i et karismatisk frikirkelig miljø i Bergen. Jeg ser tilbake på det meste med takknemlighet. Selv om jeg med årene også har måtte erkjenne at alt jeg var med på, hørte og gjorde var nok ikke bare «Kristus», men også en hel del «kultur», ikke bare «tro», men også «trender». Nyansene melder seg. Alt var ikke svart-hvitt.
Sunt, sant og godt
Disse prosessene har for egen del aldri vært truende. Noen ting ser jeg tilbake på og tilskriver ungdommelig iver. Andre ting pur naivitet. En del dårlig lederskap. Noe vekker smilet, andre ting sorgen. Men det å kunne erkjenne og evaluere det usunne, fratar ikke at mye var sunt, sant og godt. Som en sa til meg tidlig i reisen: «Sannheten er aldri truet». Det er derfor uproblematisk å kunne kritisere støyen, ettersom substansen av sannhet alltid vil bestå. Ja, faktisk kan dekonstruksjon være en gave på den måten, ettersom synet av Kristus kan bli klarere.
Dette er poenget til Christopher Watkin i boken Biblical Critical Theory, hvor han viser at verken Marx eller Nietzsche var fedre til den virkelige kritiske teori. Tvert imot er den bibelske fortellingen med sine profeter og den kristne tradisjon med verk som Guds by av Augustin, lenge før ute med å avdekke det usunne og si det sanne.
At enkelte da søker mot liberale miljøer i Den norske kirke, gir dermed også mening
Dekonstruksjonens utfordring
Det jeg ser som utfordringen med dagens dekonstruksjon, er at den under løftet av objektivitet, egentlig bare er en konvertering til en annen tro med sin medfølgende virkelighetsforståelse.
Postmodernismen, med sin kritiske teori, har dekonstruksjonen som sitt mektigste våpen for å avdekke metanarrativene, som holder de mange fanget gjennom diskursene til de mektige (kristne) få. Uavhengig av sine noble motiv, presenterer den både indirekte og ironisk nok seg selv som en metanarrativ. Sannhetskravet den anklager kristendommen for, er nøyaktig det samme kravet den tiltar seg selv.
Når da mennesker dekonstruerer troen, tidligere bekjennelser svekkes og menighetsengasjementet avtar, er det ofte i virkeligheten en omvendelse til samtidens sekulære script. Høykostnadskristendom som er «all in», virker forståelig nok lite forlokkende, hvis en melder overgang til en annen tro. At enkelte da søker mot liberale miljøer i Den norske kirke, gir dermed også mening. Hvor kallet til omvendelse ikke klinger klart og en kan forbli i en sekulær synkretisme (sammenblanding av religioner).
Vestens lavkostkristendom
For kristendommen har fra Jesu tid alltid vært «all in». Han selv sa at etterfølgelse ville koste oss mye, ja selve livet. Lavkostnadskristendom finner du da bare i Vesten, hvor vi vil ha i «pose og sekk», mens dette er totalt fremmed for den lidende kirke som daglig bærer sitt kors i etterfølgelsen av sin Herre. I vår dekonstruksjon står vi i fare for å gjøre som profeten Jeremia advarte mot: å forme vårt eget gudebilde, for så å feste han med «nagler og hammer, så det ikke skal falle». Vel kan det være en koselig husgud, men det er ikke Bibelens Gud!
Det er rom for hele oss, med all vår erfaring og våre spørsmål
Å evaluere erfaringer, stille spørsmål til standpunkt, ja uttrykke smerte, savn og sorg, er ikke bare lov i den kristne troen. Det er tross alt oppfordret. David sier i sin mest personlige salme, at Gud «har lyst til sannhet til det innerste».
Trolig den vakreste passasjen i Bibelen om dekonstruksjon er historien om Emmausvandrerne. Her beskriver Lukas to desillusjonerte disipler i etterkant av korsfestelsen som snakket om «alt som hadde hendt». De var «sorgfulle», ettersom deres fundament og framtid ble rystet, siden de «hadde håpet» at Jesus skulle være frelseren. Men var han det? Nå var han tross alt død. Troen vaklet. Tvilen virket å vinne. Men midt i fortvilelsen, står det at «Jesus selv kom nær» og «begynte å gå med dem». Ikke nok med det. Han ber dem fortelle enda mer om deres tapte håp og fortvilelse.
Brennende hjerter
Dette er slik Jesus møter oss i vår desillusjon og dekonstruksjon. Det er rom for hele oss, med all vår erfaring og våre spørsmål. Han lar oss snakke oss tom, før han vender oss om til sannheten som så ofte skygges til av livets skuffelser. Sannheten som består når alt annet er slipt bort, nemlig at alle Skriftene peker mot Jesus. Mannen som fortsatt sier om seg selv, midt i vår relativistisk samtid: «Jeg er veien, sannheten og livet». Når våre øyne åpnes til Ham, vil vi erfare som Emmausvandrerne, at hjertene begynner å brenne igjen!
Denne teksten ble først publisert i Vårt Land 14 september 2024
