Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Hanvold har reagert på kritikken med en «angrep er beste forsvar»-taktikk. En ukjent medarbeider stemples som Judas, med henvisning til at han tok selvmord – og med en melding om Guds straff. Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, har blitt beskylt for å operere «i kjent Stasi-stil, når han kaller tyveri av dokumenter for varsling», med henvisning til Selbekks tyske mor, som i sin tid rømte fra Stasi. Det er ingen selvkritikk eller ydmykhet å spore, tvert imot. Det gjør meg bekymret. For Hanvold, for staben rundt ham og for kanalens fremtid. Og det gjør meg svært trist. For det er ikke slik kristenledere skal oppføre seg, med hatske beskyldninger som skudd fra hofta.
Det er verdt å lese Peters ord fra 1.Pet 2,21-23 både én og to ganger:
For Kristus led for dere
og etterlot dere et eksempel,
for at dere skulle følge i hans spor.
Han gjorde ingen synd,
og det fantes ikke svik i hans munn.
Han svarte ikke med hån når han ble hånt
han truet ikke når han led,
men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.
Har Hanvold og Visjon Norge blitt urettferdig behandlet? Det kan godt være. Men det har også kommet frem kritikk som fortjener en større grad av ydmykhet.
Noen mener vi som kristne ikke skal kritisere hverandre i offentligheten. Det er en holdning som er forståelig og verdt å reflektere over. Ikke alle debatter er tjenlig å ta gjennom mediene, ikke minst fordi nyanser forsvinner og fiendebilder lettere oppstår. Samtidig er jeg redd for at dette ikke holder mål i denne situasjonen. Visjon Norge driver selv en offentlig virksomhet, og noe av denne offentlige virksomheten fortjener et kritisk søkelys. At det også skjer gode ting, må ikke gjøre kanalen immun mot sunn, offentlig kritikk. Å holde samtalene inne i det lukkede rom, gjør at man ikke når ut til dem som er berørt av kanalens offentlige virksomhet.
Det beste for Visjon Norge nå, er ikke å styrke «oss mot dem»-holdningen, men å få seg venner som er kritiske. Jeg tror de trenger noen som kan være «tro mot sannheten i kjærlighet», som Paulus skriver i Efeserbrevet – hvor han fortsetter «så vi i ett og alt kan vokse opp til ham som er hodet, Kristus». For det er ikke Hanvold det til syvende og sist handler om. Heller ikke Visjon Norge. Men Kristus. Blir han æret? Gjenspeiler vi Jesus i våre liv, også når kriser og konflikter oppstår? Vi har en vei å gå som Guds folk, også i denne konkrete saken.
Min bønn er at vi må møtes på det stedet som beskrives i Salme 85, stedet der miskunn og sannhet møter hverandre, der rettferd og fred kysser hverandre. Det stedet er ved Kristi kors, der vår synd, vår egoisme, vår egenrettferdighet blir avslørt. Her møter vi ikke en billig nåde der synd glattes over, siden det tross alt finnes så mye annet fint hos oss. Ved korset utfordes vi til erkjennelse og oppgjør. Vi møter den hellige Gud som ikke tåler synden. Samtidig er korset stedet der denne synden blir sonet, hvor vi blir korsfestet med Kristus – og reist opp til et nytt liv i ham.
Derfor er Kristi kors veien ut av krisen, for Visjon Norge og for Guds folk.
