«Hvis Gud i Jesus vil gi mennesker oppreisning, verdighet, forsoning (for å nevne noe), hvorfor er vi ikke mer frimodige på hans vegne? En grunn er at 'vanlige kristne' ikke orker å bli satt i bås med dem som oftest tar ordet», skriver Johannesen i kronikken «På tide å snakke om livet som kristen» i Aftenposten (28.febr).
Hun forteller at Bjørn Stærk ga henne dyttet hun trengte til å bli litt modigere i det offentlige rom. I kronikken utdyper hun hvorfor mange kristne velger å ikke fortelle om troen i mediene:
«Man orker ikke bli karakterisert som pietister, mørkemenn eller fundamentalister. Noen har risikert slike stempel, uten at stempelet nødvendigvis stemmer. Majoriteten av de kristne ser det – og forblir tause. Man vil heller ta praten privat, der man har anledning til å forklare, gå dypere.»
– Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen som Linda Adernach Johannesen gir. Man orker ikke å bli misforstått og bli satt i en bås man ikke kjenner seg hjemme i. Man er usikker på hvordan man kan eksponere sin tro i offentligheten på en fruktbar måte. Disiplene fikk i oppdrag å gå ut og fortelle om det de hadde sett og hørt. Da blir spørsmålet: Hva har jeg sett og hørt? Det er ikke i første omgang læresetninger og etikk som viser hvem Jesus er. Som hun påpeker, handler tro om en relasjon, sier Linda Askeland, fungerende leder i Familie & Medier.
– Et nærliggende tema er at vi som innbyggere av et demokrati, også som kristne, har rett og plikt til å involvere oss i den offentlige debatten om hvordan vi mener landet på best mulig måte kan styres. Uansett – tusen takk for utfordringen, Linda, vi trenger den.
