Gratis e-hefte med andakter og refleksjons/samtalespørsmål: Fem tekster fra Drikk – andakter i en hverdag full av skjermer

Gratis nedlastning

Når følelsene løper løpsk

Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)

Reportasjer og nyheter fra flyktningekatastrofen i Midt-Østen går ikke ubemerket forbi noen av oss – heldigvis. 

Verden er ikke sort-hvit. Selv om det ofte kan se slik ut, i alle fall i nettdebatter. Vi diskuterer og hevder våre synspunkt med store ord og høye stemmer. Men hva skaper og trigger våre meninger? Er de bygget på flyktige og manipulerbare emosjoner, eller dypere forankret i sannhet og verdier utenfor oss selv? Jeg synes Erik Solheim (leder i OECDs utviklingskomite) i VG 13.september tegner et mer helhetlig bilde enn mange, av debatten rundt flyktningene i Middelhavet: «Det er viktig at verken de høyreekstreme og fremmedfiendtlige eller de blåøyde idealistene får dominere debatten», sier han. Diskusjonene er mange rundt en av de største utfordringene vi står overfor i vår tid, alle menneskene som lever i krig og nød på ulike måter, som i en mer eller mindre desperat livssituasjon ønsker seg et bedre liv. Solheim peker på faren for at politikerne handler mer ut fra populistiske meninger og press til å vise handlekraft, enn overordnede langsiktige strategier: «… mye av Europas flyktningedebatt handler om liksomtiltak som å vise 'handlekraft' på hjemmebane, og mindre om hvordan man kan stoppe flyktningestrømmene, hjelpe de som er fordrevet og bidra til fred og stabile stater i områdene folk flykter fra». 

Verden er ikke lenger lokal, men global. Informasjonsstrømmen kjenner ingen grenser. Mediesamfunnet gir de fleste tilgang til internett, og selv om vi lever i ulike verdener, kan vi alle dele samme informasjon og se inn i hverandres liv. Bor man i en flyktningeleir i Tyrkia og ser hvordan vi lever i Nord-Europa, er det naturlig at man ønsker seg hit. Når man i tillegg har kontakt med venner, slektninger eller bekjente som har fått en ny start her, er det ikke rart at de som er i stand til det også prøver å finne vei til et bedre liv. Vi ville gjort det samme. 

Det er godt å se at nordmenn ikke er blitt så blaserte at vi ikke lar oss bevege av mennesker i nød. Vi har et ansvar. Det er vår plikt å hjelpe. Og det er godt for oss å hjelpe. Om vi lukker våre hjerter, stenger vi livet inne og kveles, både som enkeltmennesker og samfunn. Spørsmålet er ikke om, men hvordan. Og hvem. 

Myndighetene har et spesielt ansvar, men det fritar ikke oss som enkeltmennesker. Det er naturlig at vi åpner våre lommebøker og hjem for å hjelpe mennesker i dyp nød, samtidig har det avgjørende betydning hva myndighetene avgjør på et strategisk plan. 

Mediene spiller på følelser og vi kan lett la oss manipulere. Virkemidlene er sterke. Hele holdningen til flyktningekatastrofen snudde da bildet av den lille gutten som lå i vannkanten ble vist. Følelser er nødvendige, men flyktige, vi kan ikke la oss styre av dem, som lett styres av mediene, inkludert sosiale medier. Vi trenger myndigheter som tenker strategisk og langsiktig, og ikke gir etter for følelsesmessig press, og fristes til brannslukning. Som ikke følger folkemeningen og lar seg styre av sort-hvitt-debattene i kommentarfeltene. Som ikke først og fremst hører de som roper høyest. For da blir det mediene som setter agenda. Det som fokuseres der, tenner menneskene, som igjen presser politikerne. Mange store tragedier blir "glemt". 

I Bibelen står det om edruelighet, om å ha en hard panne og et mykt hjerte. Kanskje noe å strekke seg etter både som enkeltindivid, politikere og mediesamfunn?

Please enable JavaScript in your browser to complete this form.
Jeg ønsker å motta:
Personvernerklæring
=
#

Siste innlegg

$
#
$