Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)
Den spøkefulle kommentaren om at religiøse folk er enkle kom fra en lærer da jeg studerte journalistikk. Samtidig var flere personer i klassen interessert i å undersøke religiøsitet og skrive reportasjer om det.
– Dette er et område uten særlig status i journalistikken, men som samtidig favner de aller fleste. Alle har et livvsyn, og mange har klare meninger om religion, sier førstelektor ved institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Audgunn Oltedal, til Journalen.
Hun mener det er viktig at religion og livssyn løftes frem som eget tema, fordi det åpner opp for diskusjon.
Hilde Kristin Dahlstrøm, høgskolelektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, har nettopp gitt ut boka Kors på halsen? Innføring i livssynsjournalistikk. Med støtte fra Familie & Medier utførte hun en undersøkelse i 2013 av et utvalg sørlandsaviser og fant ut religion og livssyn sjelden settes på dagsorden.
– Livssynsjournalistikk skal ikke være annerledes enn vanlig journalistikk. Tendensen vi ser er at når det først blir et tema er det koselige saker og forhåndsomtaler som regjerer, sier Dahlstrøm. Hun savner den kritiske livssynsjournalistikken.
Bjørn Stærk argumenterer i kronikken «Uvitende og slurvete religionskritikere slipper for lett unna» for at ateister også trenger kritikk og motstand: «Den kritikken bør starte innenfra.»
Alle tror, spørsmålet er bare på hva. Dette formulerer også Jakob Semb Aasmundsen (18) i et innlegg i Si;D-spalten i Aftenposten. Han er selv ateist og sier: «Jeg tror på meg selv, sier jeg. Jeg tror på mennesket. Jeg er kanskje naiv, men jeg tror at vi kan utgjøre mye stort. Det gir meg mening.» Han forteller om en skoletime der han fikk mer respekt for de som tror, etter at læreren utfordret alle elevene til å fortelle om hva de tror på.
Kunnskap er et effektivt middel mot fordommer og myter. Religioner og livssyn er komplekse. Derfor blir det et problem at livssynskunskapen nedprioriteres i pressen. Det fører til en journalistikk med forutinntatte holdninger. Vinklinger på saker avgjøres gjerne på forhånd i redaksjonen, og intervjuobjekter kan også bli valgt ut fra en allerede bestemt vinkling. Det kan føre til at vi får en presse som i liten grad forstår samfunnet de formidler fra, og som risikerer å forsterke fordommer i stedet for å erstatte de med reelle fakta.
Å utvide repertoaret av intervjuobjekter utover de som er kjent for å spissformulere og «rase» fra seg kan også bidra til å bygge ned fordommer. Høy temperatur er ikke det samme som en god debatt og økt forståelse for hverandres synspunkter. Å ta kontakt med ulike trossamfunn og utvide listen over kontakter er et godt sted å begynne. Her må også trossamfunnene være villige til å stille opp og uttale seg, og selv kanskje trosse sine egne fordommer om at journalister kun er ute etter å «ta» de.
Alle har godt av å bli utfordret i større grad på å begrunne hva de tror på – og hvorfor. Det gjelder kristne, ateister, agnostikere, muslimer, hinduister, buddhister – og andre. Tro er ikke en privatsak, og vi trenger mer kunnskap om temaet siden det er av samfunnsinteresse. Og vi trenger kritikk i ordets beste forstand, ikke forstått som en negativ innnstilling til temaet, men som kunsten å bedømme. Ved nærmere undersøkelse har kanskje religiøse folk mye mer å bidra med enn enkle tanker.
Mediekommentaren kan benyttes fritt med kildehenvisning
