«På tro og Are» gir kristne en mulighet til å starte gode trossamtaler rundt middagsbordet, med naboen eller i lunsjen på jobb.
Sjekk ut samtaleguiden til episode 1 her!
Foto: NRK
Are Sende Osen er i NRKs programserie «På tro og Are» i ferd med å starte en ny religion. Oppstarten er krevende. Misjoneringen går trått, og i program to blir Are med TX Vikings på vekkelsesmøte og det norrøne trossamfunnet Forn Sed på blot, for å se om de har noe han kan ta med seg inn i sin nystartede religion.
«På tro og Are» gir kristne en mulighet til å starte gode trossamtaler rundt middagsbordet, med naboen eller i lunsjen på jobb. Her er noen spørsmål du kan snakke om etter andre episode.
1. Er religionenes løfter bare gode salgstriks?
«Alle de andre religionene tilbyr fantastiske ting. Evig liv, masse jomfruer og alt du kan tenke deg. Alle kjære og nære skal du få møte igjen. Det … Jeg kan ikke stille opp med det», sier Are når han sliter med rekrutteringen til sin nye religion. På alternativmessen forsøker han seg med å love helbredelse med sine påståtte varme hender, men erkjenner at det ikke gikk så bra. Han tror jo tross alt ikke på healing, sier han.
Er det slik at religioner bare har funnet på noen løfter for å trekke til seg mennesker? Driver de med avansert lureri, der man «selger» fantastiske løfter uten rot i virkeligheten?
Are begynner i feil ende. Spørsmålet er vel hva som er sant og troverdig? Det er nærliggende å spørre seg i møte med ulike religioner: Fungerer det? Problemet er at man da har godtatt at en livsløgn er like bra som sannheten, bare den fungerer. Men før eller siden vil sannheten innhente oss.
Bibelens løfter om tilgivelse, evig liv og om å få bli barn av Gud handler ikke om hva som fungerer. Det handler om et verdensbilde en kristen er overbevist om er sant. At det er historisk troverdig. Og løftene er ikke et salgstriks, men et uttrykk for Guds kjærlighet til menneskene.
2. Hvorfor beskriver mange det å bli kristen som å «komme hjem»?
På vekkelsesmøte/show med TX Vikings sier en av mennene til publikum at de er velkommen hjem til Gud. Hva mener han med det? Hvorfor omtaler han – og en rekke andre – det å bli kristen som å komme hjem?
I Lukas 15 forteller Jesus lignelsene om den bortkomne sønnen som kom hjem, om mynten som ble mistet, men funnet igjen og om sauen som forsvant, men ble reddet av hyrden og ført hjem til flokken. Alle lignelsene forteller noe om at vi er skapt til å leve hos Gud. Utenfor den tilstanden har vi kommet bort fra vårt hjem, bort fra vårt rette element.
Kirkefaderen Augustin skrev: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Er det også derfor mange kristne sier at kristendommen ikke er en religion, men en relasjon? For å være kristen handler om å være et elsket barn, hjemme hos Gud.
3. Handler tro kun om livet etter døden?
«Andre religioner har fokus på det som skjer etterpå. Det er feil, det er nå det gjelder!» sier Are i et foredrag på alternativmesse. Men er det sant? Er det sant at den kristne tro fører til at man glemmer omgivelsene og er opptatt av livet etter døden? Overlater man problemene i verden til Gud og ikke tar ansvar selv?
Bibelen starter med skapelsen, der mennesket får ansvar for å forvalte skaperverket. Og i «Vår Far» ber vi om at Guds rike skal komme og at hans vilje skal skje på jorden, som i himmelen. Paulus sier også at kristne står i forsoningens tjeneste. Den kristne tro tar på alvor livet før døden, samtidig som evighetsaspektet, et liv uten ondskap og nød, er sentralt. Oppdraget her i verden er å forkynne og demonstrere Guds rike blant oss – med frukt som «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Gal 5,22).
Så selv om kristendommen noen ganger har blitt formidlet som en livsforsikring, en billett til himmelen, har Bibelen et dobbelt fokus: Å elske Gud og sin neste her og nå, og se frem mot en evighet med Gud i himmelen.
4. Hvor kommer forståelsen av rett og galt fra?
«Man skal være snill med andre fordi man vet at det er rett,» forkynner Are til tilhørerne sine. Men hvordan vet man det? Hvor kommer egentlig forståelsen av rett og galt fra?
«Kan man være god uten Gud?» spurte Espen Ottosen i en kommentar i Aftenposten[JH1] . Han svarer ja, men fortsetter: «De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.» Så når ateisten Are påstår at det er rett å være snill, må overbevisningen være hentet fra et sted. Og når han lager en trosbekjennelse for «Stjernestøvets søskenbarn», er det verdt å spørre hvor punktene kommer fra.
5. Er vi overlatt til oss selv?
Are sier også til tilhørerne: «Det er ikke noen pappa som kommer og ordner opp for oss. Jeg tror vi må ordne opp selv.»
Når livet går i pluss, er det en enkel påstand å komme med. Når livet er vanskelig, kan det av og til være sunt å høre det – for å ta ansvar for egen situasjon. Men de aller fleste vil komme i situasjoner der man kjenner behovet for en forankring utenfor oss selv. Ikke som en luftspeiling av en oase i ørkenen, men en sann, evig og allmektig Gud som redder oss og bærer oss.
Det kristne livssynet forteller at dette ikke bare er et behov for noen utvalgte svake sjeler. Alle mennesker trenger en frelser i livet sitt. Alle mennesker trenger en himmelsk pappa som vasker bort skitten og åpner døra hjem.
Det er på tide å snakke om tro, midt i vår hverdag. NRKs «På tro og Are» kan hjelpe oss til det.
