Tro i urolige tider

I Joh 14, 1 sier Jesus noen ord som er høyaktuelle i disse dager: «La ikke hjertet bli grepet av angst.» Det er gode ord, men om han hadde stoppet der, ville det vært ganske meningsløst.

Det hadde vært som om en lege hadde sagt til en pasient: «du må ikke ha så vondt i ryggen» eller en lærer til en elev: «du må lære deg å lese». Det er veldig lett å si at man ikke skal frykte eller kjenne på angst. Men om man ikke har noen kur, verktøy eller hjelp til at frykten skal slippe taket, blir det bare tomme ord som kan gjøre vondt verre.

Jesus peker ut veien til fred og hvile når han fortsetter: «Tro på Gud og tro på meg!» Noen av dere blir kanskje provosert over slike ord. Kanskje du synes de fremstår livsfjerne og altfor lettvinne. «Det er bare å tro», hører man, mens angsten holder sitt lammende kvelertak fast. Eller kanskje du kjenner deg sliten over at man ikke «klarer å tro».

Jeg håper så inderlig ikke jeg legger sten til byrden med dette, for jeg mener at det finnes frihet i å tro. Men da må vi vite hva tro er og hvem som er troens objekt.

Følgende historie – som kanskje flere av dere har hørt, og som finnes i ulike varianter – kan illustrere noe viktig om troen:
En misjonær skulle oversette Johannesevangeliet til en stamme som ikke hadde Bibelen på sitt språk. Men han hadde problemer med å oversette ordet «tro», et veldig viktig ord i Johannesevangeliet. Hvordan skulle han for eksempel oversette «den lille bibel» i Joh 3,16: «… for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»?

En dag kom en innfødt til misjonæren, sliten etter en lang arbeidsdag, og slengte seg ned i en dyp, god stol. Så utbrøt han noe som kan oversettes som: «Nå hviler jeg med hele min tyngde!» Og der fant misjonæren stammespråkets variant av ordet «tro», slik at Joh 3, 16 ble oversatt med: «… for at hver den som hviler med hele sin tyngde på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Hva sier det oss om tro?

For det første er troen et valg. Den innfødte valgte å slenge seg ned i stolen og stole på at den ikke raste sammen, og at den kunne gi ham hvile. Det er du som velger hvem eller hva du vil stole på i denne tilværelsen. Akkurat nå kommer Folkehelseinstituttet med viktige råd, som folk velger om de vil tro på eller ikke (jeg mener vi må velge å stole på disse!). Så tror vi på/stoler vi på inntekten vår, at den skal sikre oss en viss trygghet i tilværelsen. Vi velger også om vi vil stole på mennesker vi møter, om de vil oss vel, om de snakker sant og om de holder det de lover. Tro og tillit er et valg.

Men dette valget tas ikke i et vakuum. Den innfødte hadde samlet inn nok erfaring til å vite at stolen holdt når han slengte seg ned i den, gjennom egen erfaring og kanskje ved å lytte til eller se på andre menneskers erfaring med stolen. Derfor er troen for det andre et resultat av hva eller hvem vi gir definisjonsrett på sannhet i våre liv. Hvem lytter vi til? Stemmer som forteller om Guds omsorg og allmakt? Mennesker som ikke har Gud med i ligningen sin i det hele tatt? Hvilke stemmer definerer vår måte å forstå verden på? Troen – hva vi har tillit til – formes av stemmer vi gir definisjonsmakt, bevisst eller ubevisst.

Derfor: (1) Fyll deg med sannhetene i Guds ord og (2) lytt til mennesker som forteller at Gud er til å stole på – som kan fortelle om en Gud som bærer og gir fred gjennom vanskelige tider. Et godt sted å starte her, kan være Bibel-appen YouVersion, som har mange gode leseplaner. I disse tider finnes det også veldig mange som streamer sine gudstjenester. Sjekk gjerne disse ut her, eller tips oss om flere.

Jeg kan også anbefale å ta et nettkurs eller to på https://kurs.omgud.net/!

For det tredje forteller historien at troens objekt er Gud, ikke deg. Når den innfødte satte seg ned i stolen, var det stolen som bar ham, ikke hans valg om å «stole på» (!) at stolen holdt. Når du «hviler med hele din tyngde på» Gud, er det Gud som bærer deg, ikke din tro.

Og for det fjerde forteller historien at tro er hvile, ikke prestasjon. Så når Jesus sier: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» så inviterer han oss til å hvile. Til å la alle muskler slappe av, til å falle tilbake og hvile i at Gud bærer. Det betyr ikke et problemfritt liv, men Guds perspektiv – som jeg skrev tidligere her – er ikke fra vugge til grav, men fra evighet til evighet. Han vil gi deg hvile her, midt i urolige tider. Og han inviterer deg inn til en evighet der du skal få leve i en hvile som aldri rokkes.

Andakten ble først publisert på Jarle Hauglands Facebook-profil.