Er det er problem at norske journalister er politisk røde? Kan de nok om livssyn til å lage god journalistikk? Og opererer pressen i et journalistisk ekkokammer, som en del av eliten og i utakt med folket?

Nordiske Mediedager, medie-Norges viktigste samling, har nylig gått av stabelen i Bergen. Her har trender blitt presentert, medieetikk diskutert og erfaringer utvekslet. Tro & Medier har også vært til stede, for å lytte, lære og «kalibrere» oss til den medievirkeligheten vi jobber inn i. Hva er bransjen opptatt av? Hva mener de er viktig? Hvor tror de utviklingen kommer til å gå? Det er inspirerende å lytte til noen av de flinkeste i mediebransjen, den arenaen vi ønsker å prege med godhet, sannhet og tro. 

Samtidig er det flere spørsmål som melder seg etter mediedagene. Det viktigste er hvorfor livssynsspørsmålet fortsatt er så fraværende i de ulike foredragene og debattene? Mediene oppleves som en svært sekulær arena, der både livssynsjournalistikk spesielt og livssynskompetanse blant journalister generelt nedprioriteres. Et hederlig unntak er NRKs arbeid på dette området. Men også der virker livssynsjournalistikk og –kompetanse å være begrenset til livssynsavdelingens dedikerte innhold til tematikken. Programmet på Nordiske Mediedager, år etter år, bekrefter opplevelsen av at livssyn er en blindsone i journalistikken. Det er betenkelig. For dersom man skal forstå den verden man ønsker å bedrive journalistikk på, må man forstå menneskers livssyn – religiøse og ikke-religiøse. 

Det andre spørsmålet er om journalisters politiske og livssynsmessige ståsted preger deres journalistikk? Medieundersøkelsen viste som vanlig at norske journalister er politisk venstrevridde. Hele 12 prosent ville stemt Rødt og 21,1 prosent SV. Tar vi med Arbeiderpartiet, hadde disse tre fått flertall. Bør det bekymre oss?  

Undersøkelsene viser ikke om dette preger journalistikken. Jeg ønsker å tro at journalister er profesjonelle, at de søker ulike vinklinger og ståsted – også noen ganger på tvers av eget ståsted. Men jeg kan ikke fri meg fra en frykt for en presse som farges av eget verdensbilde, om det gjelder politiske spørsmål eller andre verdimessige tema. På Arendalsuka i fjor uttalte Hans-Christian Vadseth, tidligere nyhetsredaktør i VG og sjefredaktør i Fædrelandsvennen at mye journalistikk blir ødelagt av at journalisten på forhånd har bestemt seg for vinkling. – Man opplever at journalisten tar kontakt for å strø sand på en sak som allerede er formulert, sa Vadseth ifølge fagbladet Journalisten. Jeg tror pressen har to valg: enten bestrebe seg på objektiv journalistikk og dekke bredden av samfunnet, gi forståelse, innsikt og nyanser – eller ved å være åpen med egne ståsted, slik vi hadde i den gamle partipressen. En mellomløsning er farlig, om man gir et bilde av å være objektiv, men i det skjulte tar viktige beslutninger basert på egne verdisett. Hvordan løses dilemmaet? Svaret er ikke gitt. Man må i hvert fall jobbe målrettet med å øke bevisstheten om blindsoner og faren ved en tendensiøs pressedekning. Man må ha debatter på Nordiske Mediedager som problematiserer forutbestemt journalistikk og invitere aktører til interne foredrag for å bryte opp det som fort kan utvikle seg til å bli et journalistisk ekkokammer. 

Og det fører meg til det tredje spørsmålet, nemlig om journalister i stor nok grad i representerer folket de skal utøve et samfunnsoppdrag for? Tidligere sjefredaktør i Adresseavisa, Tor Olav Mørseth, uttalte på debatten «Dette lærte jeg etter om mediebransjen etter at jeg forlot den» under mediedagene at pressen kunne være arrogante og burde åpne seg opp litt mer for alternative synspunkter. – Det å anerkjenne at det er ulike meninger om ting, tror jeg er viktig, uttalte han, og la til: – Jeg tror det er viktigere enn vi tar inn over oss. 

Per Valebrokk, tidligere redaktør i E24 Dine Penger, erkjente i samme debatt at journalister er blitt en del av eliten: – Jeg tror journalister ikke er helt i takt med folket, sa Valebrokk, og brukte banale, men kanskje betegnende, eksempler der han hevdet at mat som taco og Grandiosa ikke var stuerent for journalister å spise. Han generaliserte og karikerte selvsagt, og det er ikke ganen som skal definere god journalistikk. Men eksemplene kan helt klart fungere som indikasjoner på et større bilde, symptomer på utfordringer mediebransjen har. 

– Det er noe med vedtatte sannheter og verdier som er innenfor og utenfor, og som mange journalister drives av. Og de går i flokk, hevdet Valebrokk. 

På de nevnte mediedagene var høyrepopulisme tema i flere sesjoner, der vi hører om sterke krefter som opplever seg ignorert av den såkalte eliten, som pressen inkluderes i. Det fører til en eliteforakt, uttrykt i begreper som «fake news» og «MSM» (Main Stream Media). Tilliten til pressen er lav i disse kretsene, vi får en polarisering og et «vi og dem»-samfunn. Etter mediedagene vil jeg hevde at pressen selv kan bidra til å motvirke denne utviklingen. Jeg har ikke svaret på hvordan, utover det å hele tiden holde spørsmålet varmt i redaksjonslokalet. Kanskje det mest effektive er at hver redaksjon ansetter en «djevelens advokat». Denne må få som oppgave å komme med motforestillinger, for å belyse alle saker fra andre vinkler enn den som er gjengs i redaksjonslokalet. For, som det ble sagt i en debatt, meningskorridoren kan fort være trang. Ikke for hvem som får slippe til orde i debattspaltene, men for hva som er akseptabelt å mene. Og når meningskorridoren blir trang, får vi også en presse som har flere blindsoner enn godt er.