Blir rommet for kristen tro og tanke større eller mindre?

«Rommet for kristen tro og tanke – blir det større eller mindre?» Spørsmålet ble stilt i en paneldebatt på MELT-konferansen som nylig ble arrangert i Oslo. MELT er en konferanse som vil «samle, inspirere og utruste de som jobber med medier og kommunikasjon til å dele Guds rike, der de er, med sine verktøy». Det er ikke uten grunn at spørsmålet i paneldebatten stilles. Hvis det ikke hadde skjedd endringer i samfunnets relasjon til kristen tro og tanke, hadde man heller ikke diskutert dette på en mediekonferanse.  

I 2019 viste en studie fra Universitetet i Oslo at dersom du er åpen om din kristne tro i en jobbsøknad, vil det redusere din mulighet til å bli kalt inn til intervju. Året før viste tall fra Integreringsbarometeret at én av fem nordmenn er skeptiske til personer med kristen tro. På flere etiske områder har kristne blitt en minoritet som møtes med sterk skepsis og økende forakt.  

Dermed er det betimelig å stille spørsmål om hvordan det står til med ytringsrommet for den kristne tro. På den ene siden er det i prinsippet ingenting som tilsier at kristne er fratatt sin ytringsfrihet. Vi har rett til å delta i offentlig debatt, ytre oss i sosiale medier eller gi ut kristne publikasjoner. For eksempel har vi i Tro & Medier de to siste årene hatt reklamekampanjer på vg.no og andre av Schibsteds nettaviser for Bibelen på podkast og nettserien «Oppstandelsen». Rommet for kristen tro og tanke er definitivt til stede fortsatt.  

På noen områder er rommet kanskje til og med større. Et herlig eksempel på det er Joel Nziza og Fædrelandsvennens podkast «I all ydmykhet». Her er det tre unge som snakker sammen om stort og smått i livet på Sørlandet. I dette trekløveret er Joel en tydelig kristen som ikke er redd for å ytre seg tydelig, samtidig som han blir møtt med respekt av de to andre – en respekt som selvsagt også går andre veien. Slik sett er de et lite øyeblikksbilde av hvordan det livssynsåpne samfunnet kan fungere. Kanskje kan vi snart skrinlegge den sekulære misforståelsen om at tro er en privatsak?   

Det var også inspirerende å lese Fædrelandsvennens reportasje fra Vigeland i Lindesnes kommune. Her strømmer det flere hundre mennesker til møter, mennesker blir frelst og helbredet – og regionavisen velger å lage en positiv sak der både menighetsledelse og mennesker som har blitt berørt, får komme til orde. Når Gud virkelig berører bygder og byer, skapes det samtidig et rom for den kristne historien i offentligheten.  

Samtidig er det behov for økt kompetanse og bevissthet i mediebransjen. Livssynsjournalistikk har ofte blitt nedprioritert og gitt en lav status. I 2015 undersøkte Hilde Kristin Dahlstrøm på NLA aviser på Sørlandet og deres dekning av kristen tro. Hennes konklusjon var at «religion og livssyn sjelden settes på dagsordenen. Bare i to prosent av artiklene er religion og livssyn et sentralt aspekt». Når mennesker ikke blir opplyst om troens rolle og plass i menneskers liv, skapes det et tomrom der fordommer oppstår som følge av manglende kunnskap. Og fordommer kan utvikle seg til forakt og deretter hat. Her har mediene en oppgave i å opplyse og forebygge forakt mot mennesker som tror på noe annet enn flertallet. 

Blir rommet for kristen tro og tanke større eller mindre? Det er ikke godt å svare enkelt på det spørsmålet, men jeg mener at det finnes en plass vi som kristne både må og kan ta. En plass der vi kan dele våre historier, fortelle hvorfor vi følger og tilber Jesus. For historier berører fortsatt, og ingenting er så sterkt som å høre om mennesker som har møtt Jesus og fått sine liv forvandlet av ham.