«Se hva som kommer i 2024!» skriver TV2 i et nyhetsbrev til meg, som en av deres kunder. Jeg åpner e-posten, nysgjerrig på hva som møter meg i det kommende året.  

Først: «Ylvis mot Ylvis», der to kjendislag skal kjempe mot hverandre i «elleville og improviserte musikkoppgaver».  

Så: «Spillet». Programmet går ut på at tolv kjendiser skal bli fraktet til et hemmelig sted. Her skal de delta i et sosialt overlevelsesspill uten å vite hva reglene er. 

Deretter vil TV2 at jeg skal se på «Vinnerschkalle», der Petter Northug og «Oslolosen» skal kåre den største vinnerskallen blant ti norske kjendiser. 

Litt lenger nede i lista finner vi «Farmen Kjendis», kjendis-versjonen av «Kompani Lauritzen» før det til slutt imploderer i programmet «Sofa» – der kjendiser ser kjendiser på tv og snakker om det. 

Discovery pusher «16 ukers helvete», der kjendiser skal komme i form, «Alle mot alle», et quizprogram med kjente nordmenn og «71 grader nord», som skal kåre Norges tøffeste kjendis. 

NRK kan skilte med «Førstemann», «Helt Ramme sporter» og «Vettskremt», alle med kjendiser som hovedbestanddel.  

Det er mennesker som er kjente fordi de er morsomme, fordi de er flinke i en sport, fordi de har vært programledere, fordi de er tidligere realitydeltakere – også omtalt som tv-personligheter – og den litt pussige kategorien av mennesker som er kjente fordi de … tja, fordi de er kjente.   

Ok, jeg innrømmer at jeg hører en stemme inni hodet mitt som advarer meg om at jeg fremstår som en gretten, middelaldrende gubbe nå. Det er jo bare å la være å se på, sier stemmen. Og så forteller den meg at jeg tross alt kommer til å se flere av disse programmene. Jeg koser meg med de absurde oppgavene i «Kongen befaler» og ble helt hekta på «Forræder», og det hadde trolig ikke vært like gøy om det hadde vært helt vanlige, ukjente mennesker med som deltakere.  

Likevel velger jeg å komme med et hjertesukk, eller kanskje mer en tirade, over kjendisinflasjonen i norske tv-kanaler. 

Jeg lurer på om problemet ikke er kjendisprogrammene, isolert sett, men den totale mengden. Den forteller meg at vi heier frem de kjente, de som har klatret høyt nok opp på kjendisstigen. Dermed blir «anerkjent» og «kjent» synonymer. Jeg frykter at den skaper en kultur som fremmer klatringen, om det er via skjermene, i skolegården eller for den saks skyld i kristen-Norge. Og barn og unge preges av det, der de selv drømmer om å en gang i fremtiden skinne som en kjendis.  

«La oss skape oss et navn» sa folket i Babel, og begynte å bygge på tårnet. Nå trengte de ikke Gud, de var selv på vei opp mot stjernene. 

Problemet er at mennesker ikke tåler å bli tilbedt. Vi er ikke skapt for det. Vi tåler ikke vekten av oss selv og de beundrende blikkene. Det selvsentrerte er ikke veien til frihet og lykke, tvert imot. 

Jeg kommer til å se programmer med kjendiser, og gjøre det med god samvittighet. Men jeg vet at kjendisjaget står på lur og frister meg også, jeg kan kjenne på tiltrekningen mot bekreftelsen som spotlighten gir. Derfor trenger jeg å se hvilken vei Jesus gikk, han som gav avkall, ble en tjener, gav sitt liv for oss på korset – og kaller oss til å gå samme vei. Ikke klatringen mot stjernene, men gjennom å stige ned for å motta og gi den nåden som kommer til dem som slutter å klatre. Der får vi høre en frigjørende hvisking fra han som har skapt oss: «Du er kjent og elsket av meg, og min nåde er nok for deg».