Selvfølgelig skulle jo jeg – leder av Familie & Medier, som arrangerer Skjermfri uke – ha lovprist stillheten og refleksjonene. Og ett eller annet sted i meg er det noe som sier at dette er godt for meg. Selv om jeg kjeder meg. Selv om jeg blir litt rastløs. For jeg tror, og merker, at jeg trenger det.
Kanskje det er omtrent som om jeg i en lengre periode skulle hatt åpen dør til i hjemmet vårt, der hvem som helst kunne komme og gå som de ville. Om jeg da en dag ville ønske å ta kontroll, lukke døren og selv velge når jeg ønsket besøk, antar jeg at det hadde blitt en ganske masete uke i etterkant. Misnøye og banking på døren fra den som var vant med å ha fri tilgang og ville inn, til de etter hvert lærte de nye reglene. Nå var det husherren som selv bestemte, som hadde gått til det skritt å sette grenser rundt eget liv.
Jeg har for tiden en del digitale distraksjoner som banker på min mentale husdør. Om en uke er nok til å trekke nye grenser, spørs vel. Målet for en slik uke er uansett ikke å gjennomføre et stunt på syv dager, men å trekke erfaringene med seg inn i resten av året. På den måten kan vi skape de nødvendige rommene for stillhet, refleksjon, oppmerksomhet og relasjoner. For relasjoner trenger oppmerksomhet, tilstedeværelse og tid for å bygges.
For det første handler det om relasjonen til oss selv, der det er alt for lett å ty til de digitale distraksjonene for å unngå å se seg selv i ansiktet. En krangel kan glemmes gjennom flukten inn i de digitale stimuli. Samlivsproblemer løses med pornografi. Det usikre selvbildet løses gjennom en statusoppdatering som skaffer deg likes. Og rastløsheten, en følge av den hurtige livsstilen som hindrer røttene å hente næring fra de dypere kildene, møtes ikke gjennom å ta et analogt hvileskjær, men ved å fortsette det digitale løpet. Skjermfrie perioder vil da bli noe vi trenger å gjennomføre for å møte oss selv igjen, hvor ubehagelig det enn blir. For i andre enden kan du komme ut som et mer helt menneske.
For det andre handler det om relasjonen til våre medmennesker. Det første vi mister når øynene våre er festet på skjermer, er blikkontakten. Det neste som forsvinner, er oppmerksomheten og tilstedeværelsen, og dermed forståelsen for hvordan andre mennesker har det. Dersom denne tilstanden griper for dypt inn i dagliglivet, vil relasjonene til menneskene vi omgås, bli skadelidende. Det er svært trist om historien viser oss at vi sviktet de viktigste menneskene rundt oss til fordel for en skjerm. Med ganske enkle, men kanskje krevende, grep kan vi igjen løfte blikket og se inn i andres ansikt med oppmerksomhet og tilstedeværelse – og viktige relasjoner ivaretas og styrkes.
For det tredje handler det om vår relasjon til Gud. Han blander seg ikke inn i ropene som kjemper om vår oppmerksomhet. Han ønsker å lede oss inn i stillheten, der vi er tilstede i oss selv – og der hviske sitt levende og livgivende budskap til oss. Derfor trenger vi å lære oss å stenge døren for de digitale distraksjonene, hvor nyttige, morsomme eller spennende de enn er, og være stille hos Gud. Og når vi lar andre røster bli stille, kan vi høre jubelropet som danner kirkens grunnvoll, som springer ut fra påskehøytiden vi går inn i og sprer seg inn i alle kirkens blodårer og ut i alle lemmene: «Jesus lever! Døden er oppslukt, seieren vunnet!»
Ha en velsignet påske!
Gå til Skjermfri uke på Facebook og inviter med deg venner og familie!
Ukens mediekommentar er skrevet av Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier, jarle@fom.no
