Lytt til mediekommentaren med intro her (og uten intro her)
4.februar skrev avisen Dagen på lederplass at «det synes å være en trend at flere, også nyere, kristne sammenhenger inntar en lav profil på den offentlige arenaen», og fortsatte: «Ingen som vil forkynne evangeliet kan regne med å forbli populær hos alle. Ordet om korset har vært et kontroversielt budskap i hele den kristne kirkes historie.»
Og her synliggjør kanskje avisen kjernen av problemet. For hva skal det kristne budskapet i offentligheten være? Er verdikamper i offentligheten det samme som å forkynne evangeliet? Er «ordet om korset» et budskap om ulike moralske spørsmål i samfunnet?
Jeg våger meg på et personlig vitnesbyrd her: Da jeg tok over som leder i Familie & Medier i 2010, hadde jeg en viss usikkerhet om hvordan jeg skulle opptre i offentligheten – og jeg valgte da ubevisst å følge noen uuttalte forventninger om hva F&M skulle mene noe om. Det handlet mye om sex i den perioden, for å si det slik. Det gav oss mye oppslag. Og medielandskapet gav oss nok å ta av. Så kunne vi også gjerne mene noe om banning. Eller vold i mediene. Noe som kunne gi litt oppmerksomhet.
Men etter hvert gikk jeg med en nagende følelse av at noe ikke var helt rett. Vi gikk mange runder på kontoret om diskusjonene vi skulle være med i, og vi opplevde at vi var tydelige på at drivkraften var kjærlighet til mennesker, ikke moralsk indignasjon. Likevel satt jeg med en følelse av at «ordet om korset» forsvant i våre verdikamper.
En dag leste jeg Jomfrumark av Peter Halldorf, der et avsnitt traff meg midt i magen:
«Når villfarenheten i samfunnet øker, gamle tabuer overskrides og det ikke lenger går an å skille rett fra galt, da vokser ropene om etikk og moral. Med rette. Innenfor politikk og næringsliv, omsorgstjeneste og utdannelse har etikk de siste årene blitt et honnørbegrep på programmet på alle kurs og konferanser som er i takt med tiden. Ved å hekte seg på trenden ser kirken en gyllen anledning til å gå til kamp for den kristne etikken. For sent innser vi at de signaler vi dermed sender kommuniserer et skjebnesvangert budskap: kirkens viktigste oppgave er samfunnets moralske opprustning. Umerkelig og uten noen egentlig hensikt skjer det en glidning fra moral til moralisme, som fjerner oss fra evangeliet. Til tross for at vi fortsetter å preke over dets tekster, lykkes vi med kunststykket å bomme på det tilsynelatende åpenbare: det er ikke moralske pekefingre som er Jesu metode når han møter mennesker i akutt behov for en ny livsstil. Hans behandling av dem som har forstuet seg på etikken, av alle dem som ikke har lykkes i å leve opp til idealene, blir besværlig for en kirke på marsj for moralen.
I et samfunn som er fattig på normer og frigjort fra grenser, ligger det nær for hånden at kirken i protest – og mangel på åndelig kraft – profilerer seg som moralens voktere. Men når prester og pastorer ikler seg rollen som etiske rådgivere eller drevne helliggjørelsespredikanter med fariseisk klangbunn, risikerer den kristne etikken, alle de gode budene, å bli en boomerang, som med uventet effekt slår tilbake mot kristendommens egentlige og unike bidrag til menneskene: befrielsens evangelium. (…) Det eneste som kan gjøre den kristne kirke til en folkets frigjøringsbevegelse.»
Jeg tror det kristne oppdraget er å sette mennesker fri. Fri fra sin synd. Fri fra sin egoisme. Fri fra et liv i mørket, på vei mot fortapelsen. Og fri til å være Guds barn. Fri til å bli elsket av Ham og elske tilbake. Fri til et evig liv.
Jesus kom for dem som «har forstuet seg på etikken», og møtte dem på en måte som gjorde at prostituerte, tollere og andre i kategorien «syndere» ble trukket til Jesus som ørkendyr mot oasen. Der fant de det levende vann som gjorde dem rene, hele og gav dem fremtid og håp.
Paulus gikk i Jesu fotspor. En gang var han i Aten. Han så alle avgudene i byen, og han ble rystet. Men hva sa han da han ble ført opp til Areopagos for å tale til avgudsdyrkerne? Ingen pekefinger eller verditale. Han tok utgangspunkt i deres liv, deres tilbedelse av "en ukjent gud", fortalte dem om Jesus og gav dem en invitasjon til å tro på Ham.
Det er "en tid for å tie, en tid for å tale", som Forkynneren sier. Det er ikke opp til meg å mene hvem som skal si hva, og når. Men jeg observerer at nåden har krevende kår i den offentlige samtalen. Selv om verdikamper enkeltvis kan forsvares, står vi i en gigantisk fare for at det samlede budskapet lukker døren for mennesker i desperat behov for nåde, gjenopprettelse og håp.
Da hander en lav offentlig profil i verdikampen ikke om frykten for å provosere, men om frykten for at mennesker ikke møter Jesus bak alle våre argumenter. Og den frykten er enormt viktig å ta på alvor.
