Flere av dem står fram med navn og bilde, det til tross for at drapstrusler allerede er kommet.
– Hvorfor er "Eksmuslimene" en sak verdt å rose, Jarle Haugland?
– En av grunnene finner vi i Vær Varsom-plakaten, sier Jarle Haugland og viser til paragraf 1.4 og 1.5: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold», og «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»
– Pressen skal med andre ord være den svakes stemme og maktens vaktbikkje. Religion generelt og religiøse ledere spesielt, er en viktig makt i mange menneskers liv. Derfor er god, åpen og saklig religionskritikk viktig. Vi som tror skal våge – ja, vi skal også være takknemlig for – at pressens kritiske søkelys rettes mot oss. Om vi er redd for sannheten, er det desto viktigere at pressen gjør jobben sin på dette området.
– Står vi ikke i fare for å nøre oppunder både hets mot muslimer og fremmedfrykt med denne typen saker?
– På en måte, ja, for enkeltsaker som dette evner ikke å gi et helt bilde av situasjonen, og en virkeligforståelse basert på bruddstykker gir god grobunn for fordommer – som i neste omgang kan føre til hets og fremmedfrykt. Derfor er det essensielt at pressen evner og prioriterer å følge opp slike saker med en mer helhetlig livssynsjournalistikk, sier Jarle Haugland som også peker på den enkeltes ansvar for sine egne holdninger.
– Det er vår plikt, ikke pressens, å arbeide med egne holdninger mot andre mennesker. Vi kan ikke skylde på mediene dersom vi møter andre med hets eller fremmedfrykt. Da gir vi dem for stor definisjonsmakt inn i våre liv. Her må vi mediebrukere selv ta ansvar for våre liv.
– Hva om denne saken hadde vært laget fra et kristent miljø?
– Jeg håper Familie & Medier hadde også gitt den saken ukas ros om det var et kristent miljø som fikk pressens kritiske lys på seg. Samtidig tror jeg ingen liker å bli kritisert. Jo nærmere saken er vår hverdag, jo lettere ser vi nyanser, feilsiteringer og vinklinger basert på bruddstykker av fakta. Vi forstår bedre at det er mennesker vi snakker om, på begge sider, når situasjonen er nærmere oss. Da forstår vi også at mediehistorien med en skurk, et offer og en helt kanskje ikke alltid er så sort-hvit som saken gir inntrykk av.
– Det tror jeg også er klokt for oss å ha i bakhodet når vi leser saker som dette. Sakene er viktige og de avdekker helt klart alvorlige og kritikkverdige forhold. Samtidig skal vi også lytte til dem som blir omtalt og kritisert i slike saker, finnes det flere nødvendige nyanser å få med seg enn det som først er uttrykt.
